Et overraskende avansert kapittel med flere politiske elefanter i rommet
Hvor tok jeg feil?
Den største faglige feilen, eller kanskje rettere unøyaktigheten, kommer tidlig i kapittel 7 (som kan leses i sin helhet på bokhylla.no): “Kanskje får vi en ny masseutdøing i det 21. århundre.” Det er liten tvil om at vi er på vei mot det som kalles den “sjette masseutdøingen” (jeg bruker den femte, asteroiden som traff Jorda for 66 millioner år siden, som åpning på kapitlet). Og blir det så ille, vil det skje fort. Men ikke fort i menneskelig forstand. Prosessen vil ikke fullføres i løpet av de neste 80 årene, den vil isteden rulle og gå i hundrevis av år framover. Dette er kun et øyeblunk for paleontologer, men så mye lengre enn et menneskeliv at det blir vanskelig for folk flest å forholde seg til det.
Helt i slutten av kapitlet har jeg også setningen “Vi må kanskje finne oss i at vi ikke kan få så mange barn vi vil. ” Auda. Nå ser vi at “problemet” faktisk er det stikk motsatte: Vi har så lave fødselstall i Norge og i over 100 andre velstående land at politikken går i stikk motsatt retning – myndighetene setter mye inn på å få oss til å føde flere barn. Jeg setter hermetegn rundt ordet, for at veksten i folketallet etterhvert vil bli snudd til et fall er enormt gode nyheter for alle andre arter enn Homo sapiens. Og fordi vi er avhengige av alle andre arter på Jorda, er det på sikt også godt nytt for oss at det blir færre av oss. Der har jeg faktisk rett, selv om det fremdeles er veldig vanlig å se på befolkningsvekst som et ubetinget gode.
Hva fikk jeg ikke med meg?
Jeg fanget ikke opp hvor opptatt vi i 2020 ville være av teknologiske løsninger og enkle markedsmekanismer i miljødebatten. IT-revolusjonen de siste tiårene har skapt inntrykk av at det innoveres mye på de fleste felter av teknologien og økonomien, og dermed får vi et fokus “kvikk fiks”-løsninger som elbiler, karbonkvoter og skatteincentiver. Jeg har vært på konferanser der folk sto i kø for å snakke om Tesla og kvotehandel, og der prat om at “det grønne skiftet” vil kreve en større omlegging av samfunn og livsstil ble avfeid som moralisme og dommedagsprofetier. Ingen ga tydeligere uttrykk for denne lettvinte holdningen enn leder i Venstre, Trine Skei Grande, da hun i 2016 sammenlignet det grønne skiftet med å ta på seg pyjamas før leggetid.
Hvor fikk jeg rett?
Det sier egentlig seg selv at det å fase ut en to hundre år gammel fossil energi-infrastruktur ikke kan skje over natten, enn si smertefritt. Derfor er det ikke overraskende at “kvikk fiks”-siden i miljødebatten har vært ute av stand til å kutt i utslipp som faktisk monner, enn si gjøre noe med masseutdøingen av arter og de andre store miljøproblemene vi står overfor. De senere årene har miljøbevegelsen kommet på offensiven med argumenter som minner om dem jeg fremsetter i dette kapitlet: Omstillingen til et grønt samfunn vil ta tid og være krevende, vil innebære et større personlig ansvar for miljøet og utfordre tanken om økonomisk vekst som det endelige målet på et vellykket samfunn.
Kanskje vil også begrepet “bærekraftig utvikling”, som fremdeles var svært aktuelt i 1999 og som jeg bruker mye plass på i boka, komme til heder og verdighet igjen? Om ikke annet virker dette fremdeles på sin plass: “Mye kommer til å bli dyrere enn det er i dag på grunn av grønne skatter. Vi kommer til å betale den egentlige prisen for det vi bruker, ikke bare hva det koster å lage produktet men også det det koster å bli kvitt det. Vi kommer til å betale mer for å gjøre ting som forurenser. Kan hende vil vi som lever i det rike nord reise mindre med fly, spise mindre kjøtt og godter og eie færre tekniske hjelpemidler.”
Hva er fremdeles uavklart?
Vi er så vidt igang med omstillingen til et bærekraftig samfunn, så det meste er åpenbart uavklart. Men det viktigste enkeltspørsmålet i et lengre perspektiv blir for meg (både i 1999 og idag) dette: Skjønner vi egentlig hva som vil kreves av oss etter at det grønne skiftet er gjennomført? Som jeg skriver i boka: “Det er ikke nok å bli litt flinkere til å ta vare på naturen. Skal vi overleve på lang sikt må vi bli 100% flinke. Selv en liten negativ utvikling kan på noen hundre år bli en katastrofe. […] Det er ikke nok å kutte befolkningsveksten til en tusendel av dagens takt. Befolkningen vil fordoble seg på 50 000 år. Det er lenge for oss som lever idag, men for menneskearten er det kort tid.”
Nok en gang bruker jeg befolkningsvekst, men med tanke på at den er i ferd med å flate ut er det kanskje et dårlig eksempel. I den svært interessante bloggposten Exponential Economist Meets Finite Physicist velger fysikeren Tom Murphy isteden å se på energiforbruk. Det har vokst minst like lenge og raskt som Jordas befolkning, og kan fortsette å vokse selv om folketallet stabiliserer seg. I posten gjengir Murphy en samtale med en ikke navngitt økonom som kan kokes ned til følgende hovedargumenter: Økonomen mener at økonomisk vekst kan fortsette i all framtid, Murphy argumenterer med at Jorda for alle praktiske formål er et lukket fysisk system og at konstant vekst derfor vil føre til at vi støter på systemets grenser på overraskende kort tid.
At that 2.3% growth rate, we would be using energy at a rate corresponding to the total solar input striking Earth in a little over 400 years. We would consume something comparable to the entire sun in 1400 years from now. By 2500 years, we would use energy at the rate of the entire Milky Way galaxy—100 billion stars!
Tom Murpy, “Do the Maths”
Begge sider har gode argumenter, bare så det er sagt. Menneskelig kreativitet er en mektig kraft, og det finnes mange drivere av økonomisk vekst som ikke fører til økt energiforbruk. Produktivitetsøkning og effektivisering er et eksempel, overgang fra fysiske produkter til ikke-fysiske (hei på deg, dotcom-boom) et annet. Men som Murphy påpeker finnes det nedre grenser for hvor produktiv og effektiv man kan bli, og hvor virtuell det er mulig å gjøre økonomien. Før eller siden vil all vekst føre til økt energiforbruk, noe som igjen fører til at Jorda blir overopphetet av varmeutviklingen fra aktiviteten. Termodynamikkens lover trumfer økonomiens i et lukket system – eller naturen favoriserer nullvekst om du vil.
Tanken om nullvekst i økonomien blir sett på som eksotisk og latterlig i våre dager, men det var de facto normalen i mer enn 99% av vår eksistens. I hele fasen Homo sapiens levde som jegere og sankere sto folketallet på stedet hvil, og velstandsvekst var begrenset av hvor mye en person kunne bære med seg. Også etter jordbruksrevolusjonen vokste økonomien langsomt eller ikke i det hele tatt. Det er den industrielle revolusjon på slutten av 1700-tallet og framveksten av en globalisert markedsøkonomi som forandrer alt dette, jamfør figuren over. Siden har rask vekst vært normen i den grad at det nå er umulig tenke seg noe annet – selv når veksten butter mot grensene i vårt lukkede klode-system og begynner å true vår eksistens.
Tom Murphys poeng (og mitt, om ikke like godt formulert i boka) er at dette vil stanse av seg selv her på Jorda. Det betyr imidlertid ikke at vi går tilbake til steinalderen (noe jeg også understreker i boka). Selv om veksten flater ut vil vi fremdeles sitte igjen alt vi har bygd opp av infrastruktur og teknologi, kunnskap, vitenskap og historisk erfaring. Vi vil ha full frihet til å innovere, så lenge vi sørger for etterlate naturen i nøyaktig like god tilstand som vi fant den (100% flinke, mao). Nybygging vil bli erstattet av omforming, nyskaping blir til omskaping av eksisterende ressurser. Jeg skal ikke gå nærmere inn på det her, bare nevne at dette selvsagt ikke er noen ny tanke blant økonomer.
Og helt til slutt påpeke at det finnes en vei ut av vekst-dilemmaet. Så snart vi forlater vår begrensede Jord har vi et åpent univers å ekspandere i så raskt og lenge vi bare måtte ønske – i alle fall til ekspansjonsfarten når lyshastigheten. Heller ikke dette er en ny tanke. På 1970-tallet ble visjoner av enorme romkolonier sett på som et mulig svar på Romaklubbens “Grenser for vekst”-rapport. Våren 2019 ble ideen relansert av Jeff Bezos, sjefen for Amazon.com og verdens rikeste på det tidspunktet. Mens Elon Musk vil til Mars for å lage en “sikkerhetskopi” av menneskeheten, vil Jeff Bezos heller bygge romkolonier som tillater ubegrenset økonomisk vekst samtidig som Jordas økosystem skånes:
Hva forteller det om de kommende 20 årene?
Det er intet som tyder på at slike tanker vil få vesentlig gjennomslag i samfunn og politikk de kommende tiårene. Den politiske og økonomiske debatten domineres fremdeles av ideene om ubegrenset økonomisk vekst og full kontroll over vår egen skjebne. Dessuten: Selv om vi i det rike nord godt kan tåle å bli værende på dagens velstandsnivå, trenger de alle fleste mennesker på kloden økonomisk vekst for å få et trygt og verdig liv. Verdensøkonomien både vil og bør mangedobles før 2100, og det beste vi kan håpe på er det skjer på en mindre naturskadelig måte enn idag.
Min vurdering av kapittel 7
Jeg gjør noen småfeil her og der, men de langsiktige konseptene i kapitlet er like relevante som da boka ble skrevet (hvis ikke mer). Her trekker jeg bare en prikk.
Leave a Reply