Opplyst i natten: Om stjerner og meditasjon

En av mine “guilty pleasures” er Men In Black-filmene. Det er en drøss med ting å like med dem, men det som i sin tid fikk meg hektet på serien var et par scener i den første filmen. Nærmere bestemt de der MIB-agentene ser på stjernehimmelen og snakker om hvor vakker den er, og hvordan de ikke ser på den lenger. Underforstått fordi de vet noe ingen andre vet, som at lyspunktene på himmelen er bostedene til utallige varianter av romvesener. At det der ute fins mysterier som er større og mer (ære)fryktinngytende enn vi sivilister er istand til å fatte.

Når jeg ser disse scenene vekkes alltid et av mine sterkeste barndomsminner. Det det dreier seg ikke om en konkret hendelse, men en opplevelse av en følelse. Jeg vet ikke hvor gammel jeg var da det skjedde, bare at det var før jeg begynte på skolen. Det jeg derimot vet med sikkerhet er hvor det skjedde. Vi er på besøk på Frysja i Oslo (ved Teknisk Museum), det er sommerfest og ungene får være lenge oppe. Jeg står på verandaen og ser på den glassklare himmelen, så lys at kun de sterkeste stjernene var synlige. Og så, bokstavelig talt ut av det blå, overmannes jeg av en helt ny følelse.

Jeg er allerede fascinert av astronomi og romfart, for dette finner sted i de dager da folk jevnlig drar til Månen. Jeg har lært om stjerner og planeter, og jeg skjønner at det var mye vi ikke vet om universet. Jeg har det teoretiske grunnlaget plass. Men nå er det som om en dør åpnes på vid vegg, og lar meg se hele universet i all sin velde på én gang. For første gang føler jeg universets størrelse, jeg ser hærskarer av stjerner og planeter svømmende i endeløst mørke. Logisk sett bør en så svimlende enorm tanke skremme vannet av en liten gutt. Isteden husker jeg mest ro og trygghet. En slags stille konkludering av at, javel, det er altså slik det er.

Melkeveien kaller

Spol klokka fram 10 år, og jeg er en ivrig amatørastronom med drømmer om å studere faget på universitetet. Jeg har brukt alle mine oppsparte penger på å kjøpe teleskop, og jeg griper enhver sjanse til å gå ut og jakte på de mørkeste stedene jeg kan finne. Det er en sein kveld i overgangen mellom vinter og vår det skjer. Jeg er ute i skogen alene, har tråkket gjennom våt snø og hører suset av grantrærne i fønvinden. Jeg finner meg en glenne, legger hodet bakover og ser opp. Jeg har gjort det flere ganger enn jeg er istand til å huske, men denne gangen er annerledes.

Idet Melkeveien fyller synsfeltet mitt, forvandles det bleke båndet på himmelen til en flatklemt sky av stjerner som raser bort fra meg i alle retninger. Jeg kan kjenne Jordas posisjon i galaksen, så å si. Jeg føler i marg og bein at jeg står på en knøttliten virvlende stein midt i stjerneskyen, en opplevelse så sterk at jeg instinktivt griper fatt i et tre for ikke å slynges ut i intetheten. Det varer bare noen sekunder, så er den kjente og kjære himmelen tilbake igjen. Heller ikke denne gangen blir jeg skremt, men føler isteden trygghet og og en dyp og inderlig glede. Mørket i skogen innhyller meg som en beskyttende fløyelskappe.

I’ve seen things you people wouldn’t believe. Attack ships on fire off the shoulder of Orion. I watched C-beams glitter in the dark near the Tannhäuser Gate.

Rutger Hauer, “Blade runner”

Jeg vet. Det høres rart ut. Og selv om jeg selv opplevde disse øyeblikkene (og flere andre som minnet om dem) som gode og meningsfylte, hadde jeg vett nok til ikke å fortelle om om dem til andre. Et par år etter Melkevei-opplevelsen min ble jeg diagnostisert med epilepsi, og lenge tilskrev jeg slike opplevelser sykdommen. Min forklaringsmodell ble at de forunderlige visjonene skyldtes en feilkobling i hjernen min, med andre ord. Dette synet holdt jeg på til jeg begynte å meditere ifjor høst, og oppdaget at det finnes millioner der ute som ikke bare forteller om liknende opplevelser, men som faktisk øver daglig på å fremkalle dem.

“The brotherhood of Man”

Derfor var jeg langt bedre forberedt da jeg for noen uker siden opplevde det igjen. Denne gangen midt på blanke ettermiddagen, i et travelt kjøpesenter i Oslo sentrum. Det ene øyeblikket fulgte jeg folkestrømmen gjennom senteret, det neste ble jeg overmannet av en intens følelse av fellesskap. Jeg så plutselig alle rundt meg på en ny måte, følte en dyp og inderlig empati, ja nærmest kjærlighet til mine medpassasjerer på den lille kloden som suser rundt i det svarte tomrommet. Det var som om et gyllent lys var slått på i noen sekunder – så brøt muzaken på kjøpesenteret gjennom og tok meg tilbake til virkeligheten. Eller kanskje rettere sagt: Denne delen av virkeligheten.

Ja, for jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at opplevelser som dette er en del av min virkelighet. Dette springer ikke ut av noe overnaturlig eller religiøst, det dukker opp i den samme bevisstheten som også er arena for alle mine andre tanker, minner og følelser. Jeg er på Team Sam Harris i dette spørsmålet: Det finnes en ytre fysisk virkelighet fri for guder og overnaturlige krefter, og vårt bilde av denne virkeligheten formes av en bevissthet som oppstår i et samspill mellom nevronene i hjernen. Dermed er det ikke slik at alt som dukker opp i min bevissthet er sant. Den er like full av drømmer, fantasier og vrangforestillinger som alle andre normalt fungerende bevisstheter.

Mine opplevelser kunne lett avfeies som nettopp det: Tankespinn og fantasifostre. Bortsett fra at det også ville være feil. Det er jo faktisk sant at universet er en evighet av mysterier. Vi lever virkelig på en spinnende stein i utkanten av en galakseskive. Mens jeg skriver dette frakter jordrotasjonen meg mot øst i 800 km/t, mens jeg virvler rundt Sola i 107 000 km/t. Og selvsagt er det også sant at Homo sapiens er et stort og vakkert fellesskap. At vi alle stammer fra den samme ur-bakterien, at det er hundre ganger flere ting som binder oss sammen enn som skiller oss. Og at vi ikke kommer til å overleve på Jorda om ikke vi lærer oss leve som om vi alle er brødre og søstre.

Man kunne si at disse opplevelsene lot meg se ting på en ny måte. Men som den som har opplevd det vil jeg si det også blir for enkelt. Dette var noe mer enn et perspektivskifte, snarere kjentes det som en utvidelse av perspektivet. Jeg følte det som at jeg i disse korte glimtene krysset grensen mellom viten og visdom. At jeg fikk en smak på hva det vil si å være opplyst i meditativ forstand. Og kontrasten mellom de to tilstandene – det normale livet og livet der man erkjenner helheten – er så stor at det i høyeste grad er verdt å etterstrebe. Jeg pleier ofte å si at det var månelandingene som gjorde meg til astronom. Men hendelsen på verandaen i sommernatten var vel så viktig. Den ga livet mitt en retning det fremdeles har.

Dette er ikke noe som kan fremkalles på kommando. Som Harris påpeker er det å tenke tilbake på slike hendelser noe helt annet enn å være i dem. Det eneste jeg kan gjøre hvis jeg vil oppleve nye glimt i fremtiden, er å fortsette langs den veien jeg nå har lagt ut på. Jeg vet det finnes psykedelika som gir liknende og meningsfylte opplevelser, men som epileptiker har jeg måttet være forsiktig med rusmidler generelt og kan derfor ikke gi noen personlig vurdering av hvordan de virker. Ut fra det jeg har lest og hørt virker det som om disse opplevelsene springer ut av samme kilde – det er altså ikke kjemikaliene i seg selv som skaper opplevelsene, isteden viser de oss et potensial som allerede bor i hjernen.

Jeg begynte denne postingen med en cheesy filmreferanse, og skal også slutte med en. Dette er en av mine yndlingsscener fra den første Star Wars-filmen, der Luke Skywalker får det første glimtet av potensialet som ligger i “The Force.” Obi Wan-Kenobi legger hånden sin på skulderen hans og sier:

Andre postinger om meditasjon