Krisen handler ikke om vi kan produsere nok energi til alle, men om vi kan produsere nok uten samtidig å ødelegge kloden
Det første underkapitlet (som altså ligger i sin helhet på Nasjonalbibliotekets bokhylla.no, sammen med resten av boka) handler om de viktigste energikildene i 1999 – som fremdeles er de viktigste i 2019 – nemlig fossilt brennstoff. Som diagrammet nedenfor viser (klikk på lenken under diagrammet for en interaktiv versjon) er kull, olje gass fremdeles totalt dominerende på verdensbasis. I 1999 var det populært å snakke om at den globale oljeproduksjonen ville toppe seg (“peak oil”) og så begynne å falle, noe som ville gjøre fossil kraft dyrere og gi alternative energikilder et løft. Det skjedde ikke de siste 20 åra, tvert imot økte oljeproduksjonen ganske jevnt.
Når jeg skriver i boka at “andre mener at vi vil begynne å merke at det er lite olje igjen allerede i 2015”, er de de mer dramatiske “peak oil”-scenariene jeg snakker om. Historien om hva som skjedde etter 1999 er velkjent: Reservene var større enn vi trodde, og vi ble flinkere til å utnytte tidligere ulønnsomme oljekilder som tjæresand og oljeskifer. “Fracking” av olje ble storindustri i USA, og gjorde landet til en ledende oljeprodusent igjen. Det er lett å se på dette som nok et eksempel på at Julian Simon hadde rett (jfr debatten jeg skriver om i forrige artikkel): Når det oppstår knapphet på en naturressurs, vil menneskelig oppfinnsomhet og det frie markedet ofte være på pletten en løsning.
Men fullt så enkelt var det ikke denne gangen (heller). For fossilindustrien var fullstendig avhengig av myndigheters velvilje for å utvinne olje med prosesser som er sterkt miljøskadelige, den er en stor mottaker av skatteincentiver og subsidier og – ikke minst – industrien og kundene dens betaler bare for en brøkdel av skadevirkningene produktet påfører kloden idag og i fremtiden. Vi slipper ikke unna politikken her heller, og den er vanskelig å forutsi. Jeg var ikke alene om ikke å se president Trump komme (selv om James Kunstler skrev i “The Long Emergency” i 2007 at amerikanere heller ville stemme på en hjemmegrodd nazist enn å gi opp sitt oljebaserte liv.)
Kjernekraft som alternativ til fossilene har jeg som tidligere nevnt liten tro på i 1999, og også der har historien så langt (og dessverre) gitt meg rett. Kapitlet om fornybare energikilder er stemmer også godt med dagens bilde, i den grad at jeg har fanget opp mye av retorikken mot vindmøller i dagens norske debatt: “Det er møllevingene som vekker størst bekymring blant biologer. De er til fare for fugler, som kan bli slått ihjel hvis de flyr på vingene. Derfor må man være nøye med hvor vindmøllene plasseres.” Jeg skriver om bølgekraft, jordvarme og biobrensel, energikilder som det fremdeles forskes på men som ikke har levd opp til forventningene i samme grad som solenergi. Særlig biobrensel møter motstand, fordi dyrking av brensel som etanol og rapsolje ofte konkurrerer med matproduksjon.
I underkapitlet som tar for seg alternativene skriver jeg blant annet om “The Solar Roof Inititative”, der målet var å installere solcellepaneler på én million tak i USA innen 2010. I 2019 er taket forlengst nådd, nå er det faktisk mer enn én million “soltak” bare i California. Jeg skriver om den mexikanske landsbyen Xcalac, som fikk myndighetenes støtte til å satse på solenergi på 1990-tallet og som da jeg skrev teksten hadde gode erfaringer. Dessverre ser det ut til at Xcalac-prosjektet etterhvert ble avviklet, blant annet på grunn av manglende statlig støtte. Men ideen om desentralisert energiproduksjon basert på solceller, som jeg skriver en god del om i kapitlet, har fått fotfeste i mange andre land. “Off grid solar” er blitt et begrep.
Jeg vier mye plass til en energikilde som har vært under utvikling i nærmere 70 år, og som ennå er langt fra å realiseres. Fusjonskraft, eller energi fra sammensmelting av lette atomer, var et viktig satsingsområde i 1999 og er det fremdeles i 2019. Tanken på tilnærmet ubegrensede mengder ren atomenergi produsert av havvann er altfor forlokkende til at industrinasjonene kan gi slipp på den. Jeg skriver om et veldig stort og dyrt testkraftverk som skal bygges og stå ferdig rundt 2010, det viste seg (som alltid i fusjonsforskningen) å ta lengre tid enn planlagt. ITER, som prosjektet heter, ble påbegynt i 2013 og skal etter planen tas i drift i 2025.
En tommelfingerregel sier at “kommersiell fusjonskraft er alltid 50 år unna”, og jeg skriver da også at de første kraftverkene vil være i drift på 2040- eller 2050-tallet. Oppdatert til 2019 vil det si at vi kan regne med lønnsom fusjonskraft en gang rundt 2070! Det er veldig lite ved dette kapitlet jeg ville ha endret på idag, og jeg har fremdeles kullsviertro på at fusjonskraft vil bli svært viktig for menneskeheten. Simpelthen fordi vi snakker om den samme energikilden som gjør at stjernene lyser, hvilket vil si at vi lever i et univers som er fullt av fusjonsbrensel. Det er når det kommer til stykket den mest grenseløse energikilden av alle, både i tid og rom.
Det vil si, det finnes kanskje én til. De siste sidene av kapitlet vier jeg til ideen om svarte hull som energikilde. Tanken bak er enkel: Når materie faller ned i et svart hull frigjøres det store mengder energi med svært høy effektivitet. Svarte hull har derfor også vært foreslått brukt i rakettmotorer i en fjern fremtid. For ja, her snakker vi om noe som ikke vil være aktuelt på hundrevis eller kanskje tusenvis av år. Men nettopp derfor hører dette hjemme i en bok om fremtiden! Vi trenger å minnes om at fremtiden er lang. At fremtidstenkning er noe annet enn trendforskning, at det handler om mye mer enn hvem som vinner neste presidentvalg i USA eller hvordan mobiler vil se ut i 2023.
Når jeg går over kapitlene i “Fremtiden – hva vil skje etter 2000?” leter jeg også etter nyvinninger ingen så komme i 1999, men på energifeltet er det lite å melde om. Det er de samme energikildene vi snakker om idag som vi gjorde for 20 år siden. Vi skal selvsagt ikke se bort fra at vi kan finne nye måter å produsere energi på i fremtiden (svarte hull!), men kildene vi har i dag er de vi mp forholde oss til i lang tid fremover. Det er om du vil de energikortene vår sivilisasjon har fått utdelt, og så gjelder det å spille dem på smartest mulig vis. Alt i alt er dette et kapittel som har stått seg bra, med andre ord (bra for min troverdighet som “spåmann” om ikke for verdens energisituasjon!)
Min vurdering av kapittel 5 i “Fremtiden”:
Leave a Reply