Boktips: “Få bukt med overspising” av Christopher Fairburn

Min forrige bloggposting fikk en overveldende mottakelse i sosiale medier, med masse kommentarer og deling på Twitter og Facebook. Tusen takk for alle støtteerklæringer her i bloggen og meldinger på Messenger og epost. Alt er lest og satt stor pris på. Jeg har fått en rekke konkrete tips som jeg skal følge opp etter hvert. Et boktips jeg fikk igår fulgte jeg raskt opp. Det gjelder boka “Få bukt med overspising” av Christopher Fairburn, oversatt og utgitt på Gyldendal forlag i 2014. Her er et utdrag av beskrivelsen fra nettbutikken der den selges:

“Binge eating, eller overspising, kjennetegnes av en opplevelse av å spise for mye og av mangel på kontroll når man spiser. I Få bukt med overspising beskriver den anerkjente forskeren og klinikeren Christopher G. Fairburn problemene forbundet med overspising og hvordan du får bukt med dem. Bokens første del gir et oppdatert bilde av hva vi vet om overspising. Den andre delen er et trinnvis selvhjelpsprogram basert på anerkjente metoder”

Jeg har nå lest boka (kjøpte den engelske utgaven til min Kindle, fordi det koster en tredel og går på et halvt minutt), og kan så langt si at boka holder hva den lover. Den første delen er en svært nyttig gjennomgang av de tre formene for overspising som er anerkjent i USA og England (der forfatteren forsker): Anoreksi, bulimi og “binge overeating” – det Finn Skårderud kaller “den tredje spiseforstyrrelsen” og som jeg (i mangel av et bedre norsk navn) kaller emosjonell overspising. Siden det er så vanskelig å få stilt en diagnose i Norge, kan du ved å lese denne delen i det minste få en følelse av hvor du befinner deg på spekteret.

Fairburn, som var med på å “oppdage” den tredje spiseforstyrrelsen, peker på flere viktige forskjeller mellom den og bulimi. I likhet med bulimikere føler overspisere ofte at de ikke har kontroll med spisingen sin, men de går langt mindre ekstremt til verks når de vil kontrollere vekten. Overspisere kaster ikke opp etter spising, bruker ikke avførende midler eller driver skadelig ekstremtrening. I likhet med anoreksi viser bulimi seg ofte først i tenårene, mens overspising gjerne ser ut til å utvikle seg senere i livet livet som respons på stress og vonde følelser. Der overspisere har høyere BMI enn snittet av befolkningen, ligger bulimikere nærmere normalen (eller til og med under). En av ti bulimikere er menn, mens andelen blant overspisere er minst tre ganger høyere.

I første del av boka tar forfatteren et oppgjør med ideen om at overspising og matsug er avhengighet på linje med alkoholisme og narkomani. Jeg har møtt denne holdningen ofte, og skjønner nå at den kanskje mest er et uttrykk for den grunnleggende uvitenheten om overspising som råder i det norske hjelpeapparatet. Men altså: Overspisere fokuserer ikke på én bestemt matvare, slik rusmisbrukere kun bruker visse kjemikalier som gir rus. Om alkoholisme var som overspising, ville alkoholikere ruse seg på juice og brus. Eller som jeg pleier å si: “Vi er alle matavhengige. Tror du meg ikke, så la være å spise en uke.”

Det finnes ikke noe motstykke til overspiseres slankekurer blant rusmisbrukere. Overspisere er sterkt motivert for og går aktivt inn for å redusere vekta si, mens konvensjonell rusbehandling ofte handler om å få rusmisbrukere til å forstå hvor viktig det er å slutte. Overspisere kan ha lange perioder, av og til årelange, med tilnærmet normalt kosthold og vekt. Overspising kan “skrus” av og på i en helt annen grad enn rusmisbruk, og det gjør også at tilbakefallsprosenten etter behandling er mye lavere.

Det har vært forsket mye på effekten av medisiner på overspising, og også her er Fairburns budskap klart: Per idag vet vi ikke om noen medisiner som direkte hjelper mot overspising. Hvis fex antidepressiva gjør at du får det bedre, kan det gjøre det lettere å kontrollere overspisingen. Men virkningen er indirekte, og den ser ikke ut til å være varig. Fairburn nevner ikke slankekirurgi som alternativ, men fokuserer isteden på terapi. Selv om han anerkjenner at man kan oppnå resultater med mange typer terapi, mener Fairburn at kognitiv atferdsterapi er det som over tid fungerer best.

Det bringer meg til del 2 av boka, som altså er et selvhjelpskurs for å få kontroll på overspising. Det vil si, det kan gjennomføres på egen hånd men Fairburn anbefaler at kursopplegget gjennomføres med en fagperson eller en ikke fagutdannet mentor eller veileder. Etter å ha sett på opplegget er jeg kommet til at det riktigste for meg er å prøve å finne et fagmenneske å gjennomføre det sammen med, mest fordi problemet jeg sliter med er så stort. Jeg tør ikke ta sjansen på å mislykkes med dette også.

Derfor vil jeg komme tilbake til mine erfaringer med denne delen på et seinere tidspunkt. Men i mellomtiden: Sterkt anbefalt lesing! Løp og kjøp eller lån på nærmeste bibliotek.