Det har vært litt stille etter lanseringen av podcasten med “Pia og Psyken” før sommeren, men det betyr ikke at det ikke har skjedd noe. Tvert imot. Dette har vært en travel sommer, men dessverre ikke på noen god måte. Den følelsesmessige belastningen som jeg snakker om i podcasten, er om mulig blitt enda større nå. I tillegg til en pågående familiekrise (som jeg ikke kan gå i detalj på fordi den involverer andre enn meg selv) har jeg vært alvorlig syk og dessuten hatt en svært syk katt. Det har ikke blitt tid eller rom for sommerferie, og to måneder har forsvunnet i tåka.
Den gode nyheten er at jeg ikke har gått opp i vekt. Det skyldes delvis min sykdom. I midten av juni ble jeg rammet av akutt magebrokk, som førte til at jeg ble innlagt og operert. Ca 10 cm av tynntarmen min måtte fjernes, og jeg har vært rekonvalesent i ukesvis etterpå. Som følge av tarmoperasjonen har også fordøyelsen vært så som så, noe som ironisk nok har vist seg å bli til velsignelse. Hvor mye jeg enn har ønsket å trøstespise, var det i praksis umulig fordi jeg ble kvalm av ettervirkningene av operasjonen. Jeg har gått ned i vekt i en periode der jeg normalt ville gå opp. Jippi.
Men nå er systemet i ferd med å normaliseres igjen, og jeg kjenner matsuget. Kanskje er det fordi jeg måtte være uten trøstemat i ukesvis, men det oppleves sterkere enn på veldig lenge. Den siste uka har jeg hatt flere episoder med overspising, og vektnedgang er i ferd med å snus til det motsatte. Jeg har vært her før, jeg vet hva som kommer nå. Mens jeg skriver disse ordene kan jeg kjenne matsuget rive i kroppen. Alt jeg behøver å gjøre er å kippe på meg skoene og gå i fem minutter, så har jeg en hel butikk full av trøstemat å boltre meg i. Det eneste som hindrer meg, er at jeg heller har lyst til å skrive. Så da gjør jeg det så lenge jeg klarer.
Dagens tema er ganske enkelt: Hva jeg gjøre med dette? Det letteste er å starte med hva jeg ikke kan gjøre. Jeg kan ikke ta problemet mitt til fastlegen, fordi han ikke skjønner hva jeg prater om. Som jeg har skrevet om tidligere i denne bloggen, finnes det ikke noe behandlingstilbud for min type overspising (i USA klassifisert som “binge overeating”, jeg kaller det emosjonell overspising). Det er ikke engang en anerkjent diagnose i Norge, så man kan ikke forvente at helsepersonell er informert om problemet. Jeg ble minnet om dette da jeg var innlagt for brokkoperasjonen tidligere i sommer.
Magebrokk er en lidelse som kan henge sammen med overvekt. Kort sagt kan magemuskulaturen svekkes og strekkes av store mengder fett på magen, slik at det blir lettere for tarmen å “tyte ut”. Etter operasjonen ble det snakk om hvordan jeg skulle unngå at det dannes et nytt brokk på samme sted, noe som i så fall vil kreve en operasjon til. Jeg måtte gå med brokkbind i flere måneder, unngå å løfte noe som var tyngre enn 5 kilo, lære meg å sette meg opp i senga uten å bruke magemuskulaturen. Men jeg ville også ha en samtale om fedme, fordi jeg fryktet at den kunne bidra. Der stoppet det brått.
At ansatte på kirurgen ikke følte seg kompente til å snakke om min spiseforstyrrelse som en del av sykdomsbildet var som forventet. Jeg ble likevel forstemt av at det ikke engang fantes en brosjyre, et navn eller en nettadresse å henvise til. På dette punktet var jeg helt overlatt til meg selv, som alltid tidligere i mine møter med helsevesenet. Det eneste unntaket var en sykepleier som tok seg tid til å lytte en ettermiddag. Hun stilte gode spørsmål, hun var empatisk istedenfor å fordømme eller (aller vanligst) stille seg likegyldig. Takk til deg, ukjente ansatte på Ullevål, for at du lot meg bli møtt på en annen måte!
Jeg er ingen tilhenger av “alternativ medisin”, så det kommer ikke på tale med en av de talløse mirakelkurene mot overvekt som pushes på oss i alle kanaler. Det psykiske helsevernet kunne ha vært aktuelt, hadde det bare vært mulig å finne noen som åpent sier at de jobber med denne typen spiseforstyrrelser. Hittil har jeg ikke inntrykk av at kunnskapen er veldig stor blant psykologer og psykiatere, og de som jobber med spiseforstyrrelser ser ut til å fokusere på anerkjente diagnoser som anoreksi og bulimi. Det er høyst forståelig, da ikke minst den første lidelsen er langt farligere og mer akutt enn det jeg sliter med. Men hva sitter jeg igjen med da?
Selvhjelpsapparatet
Familiekrisen jeg har levd med de senere årene har gitt meg mye erfaring med deler av selvehjelpsapparatet, ikke minst samtalegrupper. Det er knyttet så mange fordommer til gruppesamtaler (ikke minst fordi de alltid latterliggjøres i Hollywood-filmer) men det kan det være en fin måte å bearbeide vonde følelser på. Det passer ikke for alle, men for meg er det av stor verdi å dele hvordan jeg har det og lytte til andres opplevelser og erfaringer. Jeg har kommet til større aksept av livssituasjonen og har kvittet meg med mye av skamfølelsen som hører med. Denne våren har jeg gått i en samtalegruppe, og i samme periode så jeg at vektøkningen stoppet og gradvis gikk over i vekttap.
Det er meget mulig at det henger sammen med at jeg tok opp min overspising i gruppa, og fikk anerkjennende nikk rundt bordet. For å si det slik: Det er veldig vanlig å se noen kilo for mye på deltakerne i denne typen grupper! Det finnes også rådgivere man kan snakke med om gruppesettingen ikke passer. Og det finnes kurs. Ikke mange, men jeg har nå meldt meg på et av dem og skal sikkert avlegge rapport etterhvert. Kurset er i regi av ROS (Råd om spiseforstyrrelser) og handler om “mindful eating”. Jeg har bevisst latt være å lese meg for mye opp på temaet, for å gi kurslederen størst mulig spillerom. Men ideen om å bruke “mindfullness”/meditasjon for å roe ned mitt kaotiske indre, den har jeg tumlet med en stund.
Å tenke over hva jeg putter i munnen
Det er så sant som det er sagt, at det første skrittet på veien mot å bli frisk er å innrømme at man har en sykdom. Jeg har i alle år visst at jeg var overvektig, og forklart det med manglende selvkontroll eller viljestyrke, kombinert med en stillesittende livsstil. Det er først de siste par årene at det er blitt åpenbart for meg hvor tett knyttet min overspising er til følelser, og i grunnen er det bare siden januar i år at jeg har tatt det inn over meg i den grad at jeg nå bruker det i hverdagen.
Helt konkret viser det seg ved at jeg uten unntak stopper opp rett før jeg putter noe i munnen og spør meg selv: Hvorfor spiser du nå? Er du virkelig sulten, eller er det matsug på gang? Hvis det siste er tilfelle, bruker jeg litt tid til å finne ut av hva som rent konkret utløste suget. Det hender at jeg er sugen fordi jeg har en dårlig dag, men som regel utløses det av konkrete hendelser. En vond telefonsamtale, for eksempel. Et vanskelig møte med en offentlig etat. Eller, som forleden dag, utmattelse etter å ha deltatt på samtalegruppemøte.
Ja, for det fascinerende med mat er at det funker mot det meste. Er jeg lei meg, blir jeg gladere av fett- og sukkerrushet. Er jeg sint blir jeg roligere av metthetsfølelsen. Er jeg utmattet blir jeg oppkvikket. Har jeg fysiske smerter (livssituasjonen har slått seg på nakken og skuldrene, typisk nok) dempes smertene. Jeg vet det kan være vanskelig å forstå for den som ikke har denne lidelsen, men mat er virkelig skremmende effektivt. Det går bare sekunder fra spising til virkningen slår inn. Jeg må spise ganske mye for å få full effekt, men da kan virkningen til gjengjeld vare i flere timer.
Som du kanskje skjønner av dette, er kunnskapen et tveegget sverd. Nå vet jeg at det fungerer, hva det er effektivt mot og hvor lenge effekten varer. Og siden jeg ikke har andre kjemikalier å håndtere vonde følelser med betyr det at jeg føler at jeg kan tillate meg å overspise med en slags “medisinsk” begrunnelse. Her er argumentet mitt: Mange rusmidler er farligere enn mat (i alle fall på kort sikt), og medisinene jeg ville få av legen har også bivirkninger. Sammenlignet med alternativene er overspising ikke den verste formen for selvmedisinering, særlig hvis man veier seg jevnlig og kompenserer med “slankedager”. (Jeg vet at dette ikke er en sunn måte å tenke på, men det er nå der jeg er i prosessen…)
Lese
Når det blåser som verst i privatlivet, trenger man å finne seg stille rom å søke tilflukt i. For noen blir det en hobby – en av mine mange sorger det siste året har vært min manglende evne til å ta opp igjen elektronikken. Jeg skulle så gjerne ha funnet igjen entusiasmen som fikk meg til å bygge kattematermaskiner og henge rundt på Bitraf i Oslo, men den ble borte i alt kaoset. Kan hende den kommer tilbake igjen, jeg lever i håpet. I mellomtiden griper jeg til min nest første kjærlighet (etter verdensrommet), som er bøker. Jeg leser langt mer enn gjennomsnittet. Ikke bare for å få ny kunnskap og nye perspektiver på egen situasjon, men også for å komme bort.
Som alltid er det mest faglitteratur jeg leser, men bare en lite mindretall av bøkene handler om problemene jeg sliter med for tiden (selv om to av de siste jeg leste var fabelaktige). Min siste store boknytelse var f.eks. “Carrying the Fire” av Michael Collins, tredjemann på Apollo-ferden som sendte Armstrong og Aldrin til Månen. En personlig, varm og morsom bok, skrevet så kort tid etter hendelsene at den oppleves som umiddelbar og ekte. Jeg ble tatt med tilbake til tidlig 1970-tall, til min egen barndom, og det var et deilig sted å besøke en sommer jeg ellers ikke har fått besøkt så mange steder.
Jeg husker at jeg pleide å lese samtidig med at jeg spiste, men det begynner å bli veldig lenge siden bøkene mine hadde flekker av saus fra makrell i tomat. Nå for tiden konsumerer jeg ingenting når jeg leser, og er boka engasjerende nok betyr det timer uten at jeg tenker på mat. I perioder med matsug er det gull verdt.
Skrive
Jeg har skrevet i snart 50 år, og skriving er fremdeles den aktiviteten som kan oppsluke meg så totalt at jeg glemmer alt som skjer rundt meg – inklusive mat. Dessverre har det vært vanskelig å finne skrivero de siste årene, men sant å si: Mens jeg har skrevet dette har jeg ikke kjent på matsug i det hele tatt!
(Og ja, hvis du syns punktene over virker litt… tynne så er det fordi de er det. Jeg er absolutt ikke sikker på om jeg noensinne finner en “løsning” på dette problemet. Og sånn går nu dagan.)
17/08/2019 at 07:58
Hei
Jeg leser med stor interesse alt du skriver om dette, og grunnen til det er at du konkluderer/diagnostiserer på samme som jeg selv gjør. Jeg har skrevet en kommentar på Facebook-siden din om dette tidligere.
I dag tenkte jeg på dette med familiekriser, relasjonsproblemer i familien. Finnes det forskning på hvem som overspiser? Er folk med familiære relasjonsproblemer overrepresenterte?
Alle mennesker opplever at livet er dritt innimellom, men vanlige konflikter skraper i overflaten, og utløser neppe livslange psykiske sår. Det er i grunnen ikke så mye som gjør det. Unntaket er vonde relasjoner i familien, for de går ikke over, de blir med hele livet. Jeg ser de for eksempel på elevene mine når foreldrene skilles: Uansett hvor tøff skilsmisseprosessen er, så er de fleste barn robuste nok til å tåle det. Hvis situasjonen normaliseres relativt raskt, familien kommuniserer godt, rutiner faller på plass, så oppstår ingen varig skade. Men der de voksne fortsetter å gnage på sine konflikter, og involverer barna, så utsettes disse barna for en evigvarende psykisk belastning, og den vil trolig vare så lenge foreldrene lever. Det er for mye for noen, og jeg skulle gjerne visst om en sånn gruppe er overrepresentert i overvektstatistikken.
Selv om man i utgangspunktet har kontroll på livet, har jobb, venner og alt det der på plass, ja, kanskje har en trygg relasjon til både partner og barn og føler at livet er bra, – så kan likevel en vond og vanskelig relasjon til en forelder eller et søsken være så dyptpløyende at det likevel dytter et menneske ut av balanse. Man slipper ikke unna, man blir aldri leget.
Om jeg fikk fram hva jeg mente, vet jeg ikke. Jeg har store deler av hjernen min i fingrene, og når jeg leser det du skriver, kjenner jeg igjen mine egne tanker, og i stedet for å tenke dem, skriver jeg dem. Da prosesseres de lettere i hodet mitt etterpå. Dessuten har jeg det som deg: Jeg finner også samme fred i treenigheten lesing, skriving, spising.
Nå: Frokost.
17/08/2019 at 08:27
Hei Hege,
Tusen takk for godt svar – og gode spørsmål! Jeg har ennå ikke kommet langt nok inn i forskningen til å kunne besvare spørsmålet ditt på en god måte. Men skal jeg dømme etter det jeg har erfart – og det er blitt endel erfaring! – dominerer nære relasjoner helt klart. Foreldre, søsken og barn.
Jeg pleier å si det slik at smerten jeg (og mange andre i min situasjon) opplever ikke kommer innenfra. Den er påført oss av mennesker rundt oss, av valgene de tar (og ikke tar). Det fratar oss kontroll over livene våre, og det gjør oss maktesløse og fortvilte. Det gjør at “konvensjonell” terapi, som ofte tar utgangspunkt i iboende vonde følelser, kan fungere dårlig.
For å bruke en metafor fra somatisk medisin: Å leve i slike relasjoner er som om du hver eneste dag opplever at noen kutter deg med kniv. Joda, du kan gå til legen og få plastret kuttene, men legen kan ikke gjøre noe med at du allerede neste dag får nye, ferske kutt.
Noe av det vanskeligste er å akseptere det du er inne på til slutt, nemlig at dette antagelig er en permanent tilstand. De fleste av oss må leve med de vanskelige relasjonene våre resten av livet, og siden som regel ikke kommer til å være noe hjelpeapparat der når du trenger det som mest må du finne ut av det på egen hånd.
Det er enormt krevende, og er det én gruppe mennesker jeg virkelig har lært meg å beundre er det dem jeg har møtt i samtalegrupper som har “stått i det” i tiår uten å knekke fullstendig. De folka der er de sterkeste i hele verden spør du meg.
Jeg håper jeg svarte slik at du forsto at du fikk fram hva du mente. 🙂 Til slutt et lite sitat fra Isaac Asimov til alle de av oss som tenker best når vi skriver:
“Writing, to me, is simply thinking through my fingers.”
17/08/2019 at 14:37
Selvmedisinering med mat, hmm – høres riktig ut. Har hatt det slik sjøl til tider, jeg har med relativt greit hell løst det ved alltid å ha rå kålrot og gulrøtter i nærheten og holde meg strengt til dem. Man har i alle fall full mage.
17/08/2019 at 15:18
Tror egentlig det er ganske vanlig å gjøre dette, Petter. Matlyst og matglede har åpenbart en biologisk basis, og så blir det bare litt ekstremt hos endel av oss. Har fått det rådet å bruke mindre kaloritett mat når suget kommer av andre også, og prøvd det mange ganger. Fungerer ikke spesielt godt hos meg, dessverre. Jeg får metthetsfølelsen, men for meg er det minst én komponent til i suget som ikke dekkes på den måten – jeg må fremdeles ha fett og salt/søtt.
Si hva man vil, men fascinerende er i dette i alle fall. Menneskedyret er komplekst! 🙂
18/08/2019 at 19:29
Jeg antar at å stoppe denne type matsug med sunn mat, blir litt som å forsøke å erstatte banneord med uttrykk som «søren klype» og «annen i ellevte». Idet hammeren treffer tommelen, kjenner du at kun de groveste salver produserer de endorfiner du trenger der og da. 😉
18/08/2019 at 19:38
Du er inne på noe, Tom Ivar. Det er nemlig en del overspisere som klarer å erstatte fet/søt/salt mat med mindre kaloritette alternativer. Men det funker ikke for meg, dessverre. I am so hard core, som du jo meget vel vet. 🙂
17/08/2019 at 20:34
Tusen takk for din åpenhet rundt temaet «emosjonell overspising». Mitt personlige inntrykk er at dette er et tema som er skambelagt for de som lider av dette, samt at det er et tema som ligger langt nede på «prestisjelisten» i de fagmiljøene det sorterer under.
Jeg tror det råder en misoppfatning, både blant legmenn og lærde, om at overspising er et fenomen, en livsstilssykdom, som hører til i det som i tidligere tider ville bli omtalt som «det lavere sosiale lag».
Nettopp derfor er det modig og viktig at en med din «profil» snakker og skriver så åpent om dette. Jeg synes det er råkult at du for eksempel forteller om erfaring med samtalegruppe eller andre ting som hjelper deg. Du og din stemme fyller en post som behøves i det jeg håper kan bli en større debatt. Jeg heier veldig på deg!!
Marianne Grinder-Jespersen
18/08/2019 at 08:29
Takk for støtten, Marianne! 🙂 Jeg leser meg opp på temaet for tiden, og tror du er inne på mye viktig i din kommentar. Spiseforstyrrelser er belagt mye skam og tabu, og det er veldig lett for folk å si at dette ikke gjelder en selv men “de andre”. I tillegg kommer moralismen inn, den sitter aldri langt under overflaten i Norge. Husker godt en fastlege jeg hadde da jeg bodde på vestkanten i Oslo, som pleide å harselere med hvor dumme pasientene han hadde hatt da han jobbet i Groruddalen (fordi de ikke hørte på kostholdsrådene hans…)
18/08/2019 at 06:56
Er ikke emosjonell overspising det samme som trøstespising? Det har da vært et kjent begrep hos oss i allmuen så lenge jeg kan huske. Derfor synes jeg det er rart at fagmiljøene ikke har brukbar kunnskap om dette området.
18/08/2019 at 08:16
For meg blir trøstespising litt for snevert som definisjon, rett og slett. Leser et av standardverkene om temaet nå, “Overcoming Binge Eating” av Fairburn, og begrepet “comfort eating” (som motsvarer trøstespising på engelsk) er helt fraværende.
Saken er at det fins et langt bredere spekter her enn følelser man trenger å trøstes for. Studier viser at folk overspiser for å avhjelpe stress, dempe nervøsitet, bekjempe kjedsomhet eller øke et energinivå som oppleves lavt av emosjonelle årsaker, for eksempel. Når det er sagt er fokuset på trøst lett å forstå, fordi overspising i populærkulturen nesten alltid skildres som en trøstesituasjon. Det klassiske eksempelet er Hollywoodfilmen med en dame med kjærlighetssorg som propper seg med sjokolade og iskrem.
18/08/2019 at 20:20
Da du snakket om dette i podkasten Pia og psyken, ga du meg en aha-opplevelse.
Det er er dette jeg lider av. Ikke (bare) dårlig selvdisiplin.
Det er første gang jeg har hørt noen snakke om spisingen som en rus, og det traff meg så. Det er en rus. Jeg elsker å spise og spise deilig mat og snacks, for jeg har det så utrolig bra når jeg gjør det.
Da jeg lærte dette av deg, lastet jeg ned en app mot panikkangst. Den har en alarmknapp som utløser her-og-nå-råd mot panikk. Jeg bruker den når jeg ikke klarer å la være å spise, og opplever at rådene passer godt. Jeg har ikke angst, men det handler om å holde ut til de vonde følelsene går over. Altså de vonde følelsene jeg får av å ikke få lov til å oppleve matrusen.
Det fungerer, men ofte vil jeg ikke bruke den fordi jeg ønsker meg matrusen.
Nå har jeg bestilt den boken du anbefaler. Kanskje den kan gi meg noen flere verktøy.
Uansett opplever jeg nå å ha fått et håp om at jeg kan klare å unngå overspising på sikt. Nå vet jeg hva jeg må jobbe med, og at det ikke bare er viljestyrken min som må trenes.
18/08/2019 at 20:34
Så hyggelig at du også hadde glede av den podcasten. Det er så mange som sier det. Jeg tok selv kontakt med Pia, som lager den, etter å ha hørt på tidligere episoder fordi jeg syntes hun tok opp så mange ting som traff meg rett i hjertet.
Ellers tror jeg absolutt du finner noen verktøy i boka, ikke minst i selvhjelpsdelen. Et av tipsene hans kan jeg allerede gi deg: Slanking er noe av det skadeligste man gjør som overspiser. Masse forskning som viser at nettopp slankekurer kan utløse episoder med overspising.
20/08/2019 at 11:38
Jeg kan speile meg i så mye av det du skriver og opplever. Nesten alt. Vi kjenner ikke hverandre, men hvordan skal jeg få delt min reise med deg? Jeg mener jeg har løsningen.
Hilsen Dagfin (søk opp min «sukkerkampen» på FB
Gjør det! Håper vi sees / snakkes
20/08/2019 at 11:59
Hei igjen, takk for kommentar. Jeg får mange henvendelser som går på å kutte ut sukker og/eller karbohydrater i sin alminnelighet, og jeg syns det er fint å høre at dette fungerer for folk. Dessverre er ikke jeg der. Jeg hører til de mange overspiserne som ikke har noen spesiell mat de er “avhengige” av, og mine forsøk på å droppe enkelte mattyper (som sukker) har aldri ført frem.
Jeg ser også at ideen om “avhengighet” av visse næringsmidler er sterkt omstridt blant fagfolk, jamfør boka jeg nettopp omtalte her i bloggen. Når det er sagt er jeg nettopp blitt kontaktet av et forlag som utgir en bok om sukkeravhengighet, og jeg har lovet å lese den. Åpen for at jeg finner ny informasjon der som er nyttig. Blir spennende å se. 🙂
20/08/2019 at 14:17
Skulle tro jeg tjente penger på å pushe sukkerkutt, hvilket ikke er tilfelle. Forsk i vei, men svaret ligger akkurat her.
Provoserende nå sikkert.
Siste fra meg.
🙂 🙂
20/08/2019 at 17:25
Jeg har dealet med overvekt i 50 år. Det skal litt mer til for å provosere meg. 😀 Som jeg skrev til deg: Jeg anerkjenner jo at dette har fungert for deg og for andre, og at det er fint. Jeg har ikke beskyldt deg for å ha økonomiske interesser i dette, så kan vi ikke bare la det ligge? Vekt og helse er alt for viktig til at det skal ende opp i tåpelige “Mac vs PC”-religionskriger.
20/08/2019 at 18:00
Helt i orden det.
Nei, du har ikke beskyldt meg for noen ting. Det var jeg selv som forsøkte å avvæpne meg selv i frykt for at noen skulle tro det av iveren å tolke. 🙂
🙂 Ha en flott høst gode mann!
21/08/2019 at 06:31
Hei Eirik! Jeg leser dette innlegget med største interesse. Emosjonell overspising er et stemoderlig behandlet tema innenfor helsevesenet, og så flott at du tar tak i dette 🙂
Men jeg ble bekymret for noe du bare så vidt nevnte i innlegget, at katten din har vært syk. Håper det har gått bra med den 🙂
21/08/2019 at 07:07
Hei Lisbeth, det går sånn måtelig bra med Linus. Han er operert for betent tå og vond tann, er rekonvalesent men sliter med matinntaket. Skal til kontroll i morgen, så får vi se hva dyrlegen sier. Har vært noen harde uker for vår lille venn. 🙁
21/08/2019 at 07:22
Hei Eirik
Takk for godt innlegg og for at du velger å være så åpen om denne utfordringen du lever med. Ser at du ikke går for enkle løsninger som passer for alle, og det er jeg glad for. Å tro at det finnes en løsning som fungerer for alle i noe så komplekst som vår fysikk og psyke har jeg alltid vært skeptisk til. Supert at det fungerer for de det gjør det for, men det er ikke slik for alle. Og nedturen som kommer om en kjøper budskapet med hud og hår og det ikke fungerer er ikke god. Mitt liv, mine utfordringer, min frihet til å finne løsninger som kan fungere for meg.
Lykke til videre
Lise Wolden
21/08/2019 at 07:38
Hei Lise, takk for kommentar! Du oppsummerer helt perfekt det som også er mitt syn her. Meget mulig det skyldes at jeg har bakgrunn innen naturvitenskap, men ja: Naturen er kompleks. Og mennesket er det mest komplekse vi vet om i universet (så langt). Det som gjør oss så komplekse er hjernen. Og det er i samspillet mellom hjerne og kropp at mine og mange andres problemer oppstår.
Jeg tror altså at mange kan redusere overvekten sin med “enkle” løsninger, som å kutte ut et bestemt næringsmiddel eller fokusere på en bestemt type aktivitet. Spise mindre og mosjonere mer funker faktisk for en god del overvektige, og det er vel grunnen til at leger er så opptatt av å anbefale det. Men det hadde hjulpet veldig på denne diskusjonen om vi alle bare kunne bli enige om at mennesker er 1) komplekse og 2) komplekse på veldig ulike måter. 🙂
17/07/2020 at 22:12
Hei, Eirik, tusen takk for veldig interessante innlegg om temaet emosjonell overspising! Jeg trodde jeg hadde funnet opp det begrepet, men er sent ute, som alltid… Jeg er straks et halvt århundre, og har brukt overspising for å lindre følelsene mine siden jeg var barn. Jeg har prøvd alle mulige slankekurer, og har alltid klart å gå ned i vekt. Men det fine resultatet varer bare til livet på en eller annen måte slår meg i trynet igjen. Jeg er høysensitiv, og kan lett føle meg overveldet av så mange ulike følelser. Jeg spiser bort stress, sinne, anger, tristhet, spenning og frustrasjon. Og, ja, det er noe fysiologisk/hormonelt som slår inn når jeg etter et raid sitter stappa og forspist. Det er noe med maten som tar brodden av alle følelsene mine. Jeg har, som deg, sett et mønster i overspisingen min de siste par årene. Den er veldig tett knyttet opp mot følelsene mine, og ikke bare de vonde. Og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre! Har tatt det opp med fastlegen, som bad meg lese om spiseforstyrrelser. Det er ikke der problemet ligger! Jeg leser mye, og kan alt om spiseforstyrrelser i teorien. Men ingenting av det jeg har lest, forteller meg hva jeg skal gjøre når ulvene i meg vil fores. Jeg har kuttet ut sukker og mel, og vet at det hjelper noe, men det fjerner ikke hungeren og suget. Jeg har bedt om å få snakke med en psykolog for å få hjelp til å håndtere følelseslivet mitt på en mer konstruktiv måte, men legen syntes jeg var for oppegående til å få slik behandling. Og selv om det for utenforstående må virke veldig dumt, rart og unødvendig å overspise, er det jo ikke et resultat av varig svekkede sjelsevner. Men det er noe på det emosjonelle planet som må ha et utløp, og så får maten den funksjonen. Jeg kommer til å følge svært interessert med på det du finner ut av! Takk igjen for at du tar opp denne skambefengte problematikken!
18/07/2020 at 10:17
Kjære Heidi, tusen takk for en kommentar som gjør veldig sterkt inntrykk. Det er tydelig at dette er levd liv, du kjenner virkelig på kroppen det jeg skriver og snakker om. Det gjør meg vondt å lese at du ikke er blitt møtt på noen god måte av legen din, dette er fremdeles altfor vanlig i et land hvor diagnosen overspising knapt er anerkjent blant helsepersonell.
Alt jeg kan gjøre i dette kommentarfeltet er å sende deg masse varme tanker, takke deg for at du tør å være åpen på dette og minne om at du ikke er alene. Selv om jeg har fått bedre kontroll på overspisingen takket være meditasjonsøvelser og sjekklista mi (som jeg har blogget om her) er systemet på ingen måte perfekt. Denne sommeren har bydd på svært store utfordringer (igjen), og da kommer matsuget tilbake. Men jeg gir ikke opp!
Et spørsmål: Har du prøvd å ta kontakt med ROS (Rådgivning om spiseforstyrrelser) eller Spiseforstyrrelsesforeningen? De har riktignok begrenset tilbud nå i forbindelse med sommerferie/covid, men normalt vil det være mulig å få en prat der på telefon eller chat.
https://nettros.no/om-ros/kontakt-oss/
https://www.spisfo.no/kontakt/
Dessverre er det altså slik i Norge at helsevesenet fremdeles ikke kan veldig mye om problemet som du og jeg sliter med (jeg har også dårlige erfaringer med psykologer der), og da blir det frivillige arbeidet desto viktigere.