Mye har forandret seg i min teknologibruk gjennom de siste sju årene, men én ting er konstant: Jeg fortsetter å lese ebøker på Amazons Kindle-lesebrett basert på elektronisk blekk. Det er og blir den beste konkurrenten til papir, og med alderen har muligheten til å forstørre skrift og lese med bakgrunnsbelyst skjerm blitt et stadig større fortrinn for mine langsynte, slitne øyne.
Jeg har eid noen Kindler opp gjennom årene, og er stort sett fornøyd med hvor robuste de er. Kindle er med overalt, tåler en støyt og et fall og fortsetter å ha super batterilevetid etter år med daglig bruk. Min første lille Kindle ga jeg bort til en venn ifjor, og han er svært fornøyd. Den største Kindlen jeg har eid, modell DX, kom jeg over i bokhylla idag. Jeg kjøpte den i 2010, og har ikke brukt den på et par år.

Kindle DX var en stor modell med fysisk tastatur, Jeg kjøpte den mest for å lese PDFer og skrive notater til. Og for den gode 3G-avtalen, da.


Batteriet var grundig utladet, sist jeg hadde strøm på brettet sørget jeg for å oppgradere programvaren så den fremdeles kunne kommunisere med Amazons ebokhandel. Da jeg ladet opp brettet idag, startet det akkurat som før. Det overrasket meg ikke, det dreier seg som sagt om robust elektronikk uten bevegelige deler. Det som derimot overrasket meg var at nettverket fremdeles fungerte. Modellen jeg kjøpte for snart 8 år siden kom nemlig med 3G istedenfor wifi. Jeg valgte den løsningen fordi jeg reiste mye på den tiden, og ville ha muligheten til å laste ned bøker hvor som helst i Norge.
3G-abonnementet var ikke bundet til noe telefonabonnement, og som Kindle-bruker betalte men ikke for datatrafikk. Men siden Amazon forlengst har sluttet å produsere Kindle DX og selge slike 3G-pakker, forventet jeg ikke at jeg skulle komme på nett med brettet. Men det gjorde jeg altså, og dermed har jeg fremdeles muligheten til å stå på et ferjeleie i Sogn og Fjordane og kjøpe ebøker – en mulighet som var langt mer imponerende i 2010 enn i 2018! (Den innebygde, eksperimentelle nettleseren fungerte derimot ikke, den er tydeligvis for utdatert…)
På bildet av Kindlen over ses forresten en mørk flekk på skjermen, sirka en tredel fra øverste skjermkant. Det er en skade med en rar historie bak. På en flytur sommeren 2011 møtte jeg Anniken Huitfeldt, som da var kulturminister og som jeg kjente via jobben. Det ble en så hyggelig samtale at jeg helt glemte min Kindle DX i lommen på flysetet. Det tok litt tid å finne ut hva som hadde skjedd, men brettet endte til slutt opp på hittegodsen på OSL. Jeg hadde ikke tid til å reise ut og hente det, og de sendte det til meg.
En lummer fredags ettermiddag dro jeg til det lokale postkontoret og hentet pakken. Jeg kom hjem og åpnet den, konstaterte at skjermen hadde fått en skade og la Kindlen til side. Noen minutter etter hørte jeg et voldsomt brak i retning sentrum. Det var 22. juli. Siden den gang har jeg ikke klart å se på brettet og skaden den har på skjermen uten å tenke på terror.