Sylvi Listhaug og de 500 millioner afrikanerne

I et intervju i Dagbladet forleden sier innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug følgende om fremtidens utfordringer på hennes felt: “Det går i feil retning i flere land i Midtøsten, samtidig som presset fra Italia mot andre europeiske land øker. Og vi vet at Afrika kan få opptil 500 millioner nye innbyggere fram mot 2030. Det betyr at presset mot Europa vil øke. Dette kan vi ikke ignorere.”
Et par uker før dette intervjuet kom på trykk hadde jeg holdt et innlegg på regjeringens perspektivkonferanse – med Listhaug til stede i salen – der Afrikas demografi ble nevnt spesifikt, så det var ikke fritt for at min interesse ble vekket. Og siden jeg lenge har hatt en i norsk sammenheng unormalt stor interesse for befolkningseksplosjonen, visste jeg også at tallet hun nevner stemmer relativt godt med det siste av befolkningsprognoser.

Ifølge FNs befolkningsbyrå øker Afrikas befolkning i skrivende stund med rundt 30 millioner mennesker i året, en rate som er forventet å øke mot over 40 millioner i året i 2050. Så når Listhaug ser 14 år inn i fremtiden og sier “kan få opptil” har hun sine ord i behold innenfor den usikkerheten man må påregne i slike spørsmål. I høyden passeres 500 millioner-merket to-tre år senere. Uansett dreier det seg om mange mennesker på kort tid.
For å sette det i perspektiv: Dette er en vekst som overgår hele EUs befolkning minus Storbritannia, eventuelt mer enn USAs og Russlands samlede befolkning idag. 500 millioner på toppen av dagens 1,2 milliarder innbyggere er en økning på 40% på 15 år, en prosentvis vekst man ikke har sett på andre kontinenter siden langt tilbake i det 20. århundre.
Nå skal man alltid ta befolkningsprognoser med en klype salt, men her snakker vi om et såpass kort tidsrom og et område der fødselsraten fortsatt er så høy i så mange land at vi må ta dem på alvor. Ikke minst fordi rotårsaken til at Afrika har beholdt høye fødselstall samtidig som de er falt kraftig de fleste andre steder, også er en viktig driver bak det som bekymrer Listhaug mest: Emigrasjonen fra kontinentet.
Ja, for selv om mange afrikanske land har opplevd god økonomisk vekst de siste tiårene, har kontinentet fremdeles et enormt fattigdomsproblem. Det er her man finner majoriteten av mennesker som lever på eksistensminimum, det er her barnedødeligheten er høyest og utdanningsnivået er lavest. Dette kartet som viser hvor land ligger på FNs Human Development Index (HDI) er talende i så måte: Den nederste delen av FNs levekårsindeks domineres av afrikanske land.

Selv om vi ser mange positive utviklingstrekk i regionen, rekker vi ikke å få noe kjempeløft for folk flest de neste 15 årene. Generelt pleier økonomer å anta at befolkningsvekst skaper velstand via voksende etterspørsel etter varer og tjenester, pluss innovasjon og produktivitet som følger av flere kloke hoder. I Afrika er bildet… komplekst.
Her har vi land som Kamerun og Etiopia, hvor BNP per innbygger i perioder har stått på stedet hvil eller avtatt mens befolkningen har skutt i været. Vi har Nigeria, kontinentets største økonomi, som lenge har hatt en av verdens høyeste vekstrater men som like fullt var nummer 152 på FNs siste HDI.
I et femtenårsperspektiv  er det derfor rimelig å anta at mønsteret vi ser idag, med en bunn av HDI-listen like dominert av afrikanske land som toppen er dominert av europeiske, vil vedvare. Dette er mindre et spørsmål om matforsyning (allerede idag er vi istand til å fø på 500 millioner ekstra verdensborgere) enn om muligheter. Om en raskt voksende pool av unge og arbeidsvillige i en region som er dårligere utrustet til å tilby dem et meningsfylt liv.
Det hjelper ikke at store deler av det sentrale og nordlige Afrika er preget av konflikter, mange av dem basert på etniske og historiske motsetninger som ikke forsvinner over natten. Den sannsynlige effekten av det er at vi vil se flere flyktninger i fremtiden, om ikke annet så fordi en større befolkning vil føre til at flere mennesker påvirkes direkte av krig. Hvor raskt konflikter kan endre migrasjonsbildet så vi i Libya, som på kartet over er et av to afrikanske land med middels høy HDI. Tallene er fra 2013, idag vil de åpenbart ikke være gyldige.

Femtenårsperspektivet er såpass kort at vi kan overse effekten av klimaendringer, men selv uten denne negative påvirkningen virker det altså rimelig sikkert at migrasjonen fra Afrika vil øke mot 2030, og at det i konfliktperioder kan toppe seg langt over nivået vi har sett til nå. Spørsmålet blir dermed hvordan vi skal forholde oss til dette i Europa. Fra et rent demografisk perspektiv er svaret enkelt, og gis av de to figurene nedenfor.
 


 
Slike figurer kalles for befolkningspyramider, og viser hvor mange mennesker man finner i hvert alderssegment av befolkningen, fordelt på kvinner og menn. Den øverste figuren viser tydelig hvor ung befolkningen i det vestlige Afrika vil være i 2030 – aldersgruppen under 20 er totalt dominerende. På den nederste figuren har eldrebølgen i Europa transformert pyramiden til et tårn (eller for de konspiratorisk anlagte, en minaret). Her er andelen unge lav, mens det er en tydelig utbulning i pensjonistsegmentet.
Afrika vil altså ha et enormt overskudd av ungdom, Europa et alvorlig underskudd. Ved å flytte overskuddet fra Afrika kan man i prinsippet løse mange av de økonomiske problemene som følger av Europas befolkningstårn. I praksis vet vi at det ikke er så enkelt. Integrasjon er en krevende prosess, og gapet mellom utdanningen som kreves av arbeidstakere i Europa og hva afrikanske skoler kan levere, vil neppe bli mindre enn det allerede er.
Dersom robotisering i stor skala blir en realitet, vil dessuten svært mange “startjobber” for innvandrere – innen transport, varehandel og helse/omsorg, for eksempel – stå særlig utsatt til. Terskelen for å komme inn på arbeidsmarkedet for en som kommer langveisfra, vil antagelig være høyere i 2030 enn den er idag.
Vi må også ta høyde for at migrasjon er og vil forbli vår tids mest brennbare politiske sak. Om det er noe vi har lært i det 21. århundre, er det at migrasjon er en “force multiplier” for populistiske og radikale partier over hele Europa.

Jamfør denne brosjyren som nylig ble delt ut til 4,1 millioner husstander i Ungarn. Dette er en del av en ungarske regjeringens kampanje for å få befolkningen til å stemme nei til et EU-forslag om å tvinge medlemsland til å ta imot kvoter av flyktninger. I Ungarns tilfelle handler det om 1294 flyktninger, i et land med nær 10 millioner innbyggere og relativt få immigranter. Selv en tallmessig insignifikant migrasjon kan skape store politiske bølger, med andre ord.
De politiske vindene blåser ganske entydig mot økt immigrasjon i Europa nå, og Sylvi Listhaug er blitt en populær minister som uten tvil har mange nordmenn med seg når hun sier at “det viktigste er å ha kontroll på tilstrømningene. På den måten kan vi bidra mer i nærområdene. Hvis vil ikke klarer å gi barn skolegang og mennesker håp, så vil flere komme hit.”
Men dette er også et syn som vil få kjørt seg om det vinner fram. Utover i århundret vil mangelen på arbeidskraft i viktige sektorer begynne å bite i Europa. Arbeidstakere vil måtte finnes til å holde hjulene i gang i europeisk økonomi, samtidig som omsorgssektoren vil trenge ansatte til å ta seg av stadig flere eldre. Heving av pensjonalderen vil være et naturlig skritt, sammen med stadig mer drastiske tiltak for å få arbeidsledige og uføre ut i arbeid igjen. Etter 2030 vil velferdsstaten begynne å se ganske annerledes ut, for å si det slik.
Teknologi vil være helt avgjørende for at en “nullvisjon” for afrikansk immigrasjon skal lykkes. Antialdrings- og antidemensmedisin vil, hvis den kommer, redusere presset på helsevesenet. Samtidig mener mange forskere at 30-50% av arbeidsplassene i det rike nord kan bli robotisert. Mens robotisering fremdeles vekker utbredt skepsis i 2016, kan robotene i 2030 bli hyllet som kontinentets redning av innvandringsskeptiske europeere.

Samtidig må det skapes flere muligheter i Afrika. Det holder ikke med håp – kontinentet trenger et kraftig løft på alle grunnleggende områder. Infrastruktur, skole, helsevesen, energi og ikke minst samfunnsinstitusjoner må bygges opp. Et hovedhinder for afrikansk vekst og innovasjon er byråkrati, lovløshet og korrupsjon fra bunn til topp i samfunnet. Transparency Internationals korrupsjonsindeks har et begredelig – og neppe tilfeldig – sammenfall med FNs utviklingsindeks. Afrikanske land er blant verstingene her også.
Her ligger det håp og muligheter i den afrikanske “yngrebølgen”. Det er vanskelig å se for seg at ungdommene som nå vokser opp, med tilgang til mange av de samme mediene og tjenestene som ungdom i det rike nord, vil finne seg i tilstanden slik den er nå. Vi i Europa må gjøre vårt ytterste for å sørge for at den nye generasjonen får best mulig vilkår for å bygge opp institusjonene Afrika trenger. I dette perspektivet blir å “bidra mer i nærområdene” langt mer kostbart og forpliktende enn noe vi har sett så langt fra vår side.
Og det vil også kreve at vi tar tak et tema som er tabu på begge sider av Middelhavet, nemlig befolkningsveksten. For selv om yngrebølgen er bra for økonomien, kan det bli for mye av det gode. I skrivende stund ligger Afrika an til å firedoble sin befolkning innen århundrets utløp. I et 2100-perspektiv må vi også ta hensyn til klimaendringer og miljøødeleggelser, og da er det sterkt bekymringsfullt at det fattigste, minst stabile og mest klimasårbare kontinentet også vil oppleve den siste store befolkningseksplosjonen i vår tidsalder.
Jeg tror ikke vi står overfor noe malthusiansk befolkningssammenbrudd, a la Paul Ehrlichs diskrediterte “befolkningsbombe“. Mat og grunnleggende livsnødvendigheter skal vi klare å produsere til 12 milliarder jordboere som vi idag klarer å produsere det til over 7,5 milliarder. På den annen side klarer jeg ikke å slutte meg helt til befolkningsoptimismen som kommer til uttrykk i f.eks. arbeidet til Julian Simon, og som idag formidles effektivt av Hans Rosling.
Et mellomstandpunkt – at vekst er bra, men at for rask vekst i fattige land med dårlig infrastruktur, svake institusjoner og et stadig mer utsatt økosystem er en risikosport – er det jeg har landet på. Derfor mener jeg at en klar styrking av satsingen på afrikanske kvinner er nødvendig, fra hjelp til utdanning, kamp mot barselfeber, barneekteskap og andre overgrep, familieplanlegging og tilgang til prevensjon.
Problemet med en slik strategi er at de mest effektive tiltakene mot uønsket massemigrasjon i fremtiden samtidig er de minst synlige og medievennlige. Det er mye lettere å skaffe bevilgninger til piggtrådgjerder og bevæpnede vakter enn til p-piller og lærebøker.