Hvorfor bryr vi oss ikke om klimaendringene? Her er noe av svaret.

“Hvithai i Oslofjorden. Grønn jul. Dødelige hetebølger i Europa. Dette kan være virkeligheten når Ylva (4) vokser opp.” Slik lyder ingressen til en sak som ble publisert på nrk.no 22. november, i forbindelse med NRKs temauke om klima. Innholdet i saken – klimascenarier for 2050 og 2100 basert på henholdsvis 2 og 4 graders oppvarming – har jeg intet å utsette på. Måten innholdet formidles på, derimot, er langt mer problematisk.
 
Bruk av en virkelig enkeltperson – for sikkerhets skyld et barn
Jeg kan forsåvidt forstå hvorfor NRK gikk for det journalistiske grepet med å ta utgangspunkt i lille Ylva på 4. Men fra et scenariesynspunkt blir dette bare feil, og årsaken finner man allerede i første avsnitt: “Jeg lurer på om jeg kommer til å bli deppa av det du skriver? undrer Anneline Harborg (30).” Det er Ylvas mor som sier dette, og hun får også siste ord i saken når hun blir spurt om hun faktisk ble så deppa som hun fryktet.
Ved å involvere en virkelig enkeltperson og hennes familie, får man en helt unødvendig og begrensende kobling mellom en enkeltskjebne og samfunnsutviklingen. Unødvendig fordi det ikke er noe ved fremtids-Ylvas rolle som ikke like gjerne kunne ha vært skildret med en fiktiv person. Begrensende fordi vi snakker om et ekte barn her, folkens: Bevisst eller ubevisst vil enhver anstendig voksenperson kvie seg for å bli for dyster.
Resultatet er en tekst der klimaendringene får liten direkte innvirkning på Ylvas liv. Setninger som dette gir mest inntrykk av at klimaendringer blir et ulandsproblem: “Aldri om hun slutter å drikke kaffe, selv om prisene har blitt stive. Heten gjør at mange kaffeproduserende land sliter. Det gjør middelhavslandene også.” Ellers handler det om at folk går mindre på ski og flyr sjeldnere, og at subwayen i New York var oversvømmet sist hun ferierte i byen.
Det mest dramatiske Ylva utsettes for er en mulig observasjon av hvithai i Oslofjorden. Det mest radikale hun gjør i fremtiden er å handle på “vinbutikken”. Blant alle samfunnsendringer man kunne ha sett for seg fram mot år 2100, gikk forfatteren av scenariet altså inn for å avskaffe Vinmonopolet.
Man har selvsagt ikke gjort det lettere for seg å velge en kvasi-skjønnlitterær form, der vi som lesere får innblikk i Ylvas tanker og følelser. Fordi Ylva eksistensberettigelse i teksten er å fungere som pedagogisk virkemiddel, fremstår hun dessverre mer som et talerør for summen av meningene til kildene enn et virkelig menneske med tanker og følelser, tro og tvil.
Det ser vi når Ylva reflekterer over klimateknologi og konkluderer med at hun “er mot mange av løsningene, hun mener konsekvensene er for store. Nedbørsmønstre forandres og millioner av mennesker rammes. Men finnes det noe alternativ? Hun er redd, redd for om menneskene har satt i gang prosesser som ikke kan stoppes. At oppvarmingen forsterker seg selv.”
Det er ingen hemmelighet at mange klimaforskere er skeptiske til klimateknologi, men derfra til å legge meningene deres i munnen på et barn som i skrivende stund er for liten til å reflektere over slike spørsmål, enn si ta til motmæle, virker bare flaut og kluntete. Først og fremst får det meg til inderlig å håpe at den virkelige Ylva gjør den kleine “spådommen” til skamme og blir Norges ledende klimateknolog i 2050.
 
Undervurdering av sosial og teknologisk innovasjon
Med tanke på at mye av teksten er lagt til 2100, ser vi ikke mange tegn på teknologisk og sosial nyskapning. Hver eneste teknologi og hvert eneste fenomen som nevnes eksisterer allerede i dag i en eller annen form, og så har man rett og slett ekstrapolert inn i fremtiden. I 2100 kan selvkjørende elbiler lades med strøm som produseres av bygningen Ylva bor i. Bakoversveis.
Nå er jeg riktignok enig med Bill Gates, når han i et svært interessant intervju i The Atlantic nylig påpeker at innovasjonstakten på mange områder går langt tregere enn i IT-bransjen. Men det er fremdeles futt og kraft i vår teknologibaserte sivilisasjon, og det virker urimelig å tro at vi på 85 år ikke gjør én vitenskapelig oppdagelse eller teknologisk nyvinning som endrer samfunnet like mye som fex jetfly, antibiotika og IT gjorde de foregående 85.
Ditto for sosial innovasjon. Dersom klimaendringene utløser en større samfunnskrise (og det tror jeg de kan komme til å gjøre), er det rimelig å anta at Norge og verdenssamfunnet endrer seg for å møte det. Det har med selvoppholdelsesdriften å gjøre: Konfrontert med livsfare er menneskets naturlige respons ikke å stirre melankolsk ut over havet og tenke på det som var. Vi biter tenna sammen og gjør noe.
Vi har sett det under kriger og katastrofer, men også under langsommere omveltninger som f.eks. da jordbrukssamfunnet i Europa ble til industrisamfunn for over hundre år siden. Det var på denne tiden vi fikk moderne, representativt demokrati, fagforeninger og massemedier for folk flest. Etter annen verdenskrig utviklet vi internasjonale institusjoner som har bidratt til at antall kriger har stupt siden den gang.
 


 
Men samfunnet Ylva lever i 2100 er omtrent som Norge i dag (minus KrF tydeligvis, jamfor Vinmonopolets skjebne). Det utilsiktede resultatet er nok en gang å tone ned klimabudskapet, ved å fortelle oss at krisen aldri (selv ikke med firegradersscenariet) blir alvorlig nok til at det har krevet noen radikale samfunnsmessige grep.
 
Ignorering av samspillet mellom klima og andre drivkrefter
I det hele tatt er disse scenariene preget av den samme endimensjonaliteten jeg har sett i altfor mange andre klimascenarier. Som amerikanerne sier: “If all you have is a hammer, then everything looks like a nail”. Ylvas fremtid er ikke påvirket av et endret klima – den er klima. Lite tyder på at man har tenkt på at fremtiden formes av mange drivkrefter på én gang i et komplekst samspill, slik vi vet at dagens samfunn er blitt til.
Teknologi som drivkraft er allerede nevnt over, men det kanskje mest slående er mangelen på tenkning rundt klima og demografiske trender. Ja, utover at varmere klima vil skape klimaflyktninger fra Sør-Europa og lavtliggende kyststater. da. Her er demografi redusert til et produkt av temperatur, på linje med teknologi og samfunnsstruktur i disse scenariene.
Ikke bare resulterer det i dårlige fremtidsbilder, men det frikobler klimadebatten fra det som er og vil forbli en sentral debatt i det rike nord i lang tid fremover, nemlig migrasjon. I teksten sies det at klimaendringene har gjort det vanskeligere å dyrke mat i bl.a. Afrika. Det som ikke nevnes er den kanskje viktigste demografiske historien i vår tid: Afrikas fortsatte raske befolkningsvekst.
Vi vår tid preges av et unikt demografisk skifte, godt formidlet av Hans Rosling: I land etter land faller fødselstallene (målt i antall barn per kvinne), med positive konsekvenser for kvinners og barns helse, utdannelsesnivå og generell velstandsøkning. I over 100 av FNs medlemsstater (inklusive Norge) er nå gjennomsnittlig barnetall pr. kvinne under 2,1, dvs at befolkningen etterhvert vil flate ut og på sikt krympe (uten innvandring, vel å merke).
 

I 2050 vil Nigerias befolkning tilsvare USAs – spørsmålet er om landet
vil være istand til å skaffe jobber til alle de unge innbyggerne?

 
Et unntak fra denne trenden så langt er en rekke land i Afrika. Det forventes at kontinentets befolkning fortsetter å vokse raskt mot 2100, fra dagens 1 milliarder til mellom 3 og 4 milliarder. Dette skjer altså samtidig som klimaprognosene tyder på dårligere vekstvilkår for matplanter på kontinentet. I dagens anspente situasjon er det lett å tenke seg at det uunngåelig vil føre til økt konflikt, men så enkelt er det ikke.
Kan hende vil samspillet klimaendringer, befolkningseksplosjon og migrasjonstrykk sidestykke tvinge frem helt nye politiske og sosiale løsninger. Hva disse kan bli er nettopp slikt scenarier er til for å drøfte. Isteden får vi bare servert denne forslitte moralistiske tiraden: “Barnebarna til Ylva er i tjueåra, de bare himler med øyene når de hører om hvor mye oldeforeldrene deres fløy.”
 
Etterlyst: De gode fortellingene om fremtidens klima
Professor Dag. O Hessen ved Universitetet i Oslo siteres slik i artikkelen: “Risikoen for «tipping points» gjør at vi må være føre var. Sjansen for at huset ditt brenner ned er liten, men du kjøper forsikring. Hvorfor tenker vi ikke slik med kloden?” Dette er en utmerket observasjon, som dessverre undergraves av NRKs scenarier.
For å holde oss til forsikringsmetaforen: Fortellingene om Ylva gir jo ingen følelse av et hus i full fyr. Tvert imot opplever hun problemer som sikkert er irriterende, men samtidig til å leve med. I den grad det brenner i Ylvas fremtid, skjer det konsekvent andre steder. I 2100 har man tydeligvis samme problem som idag, som er hvordan få nordmenn til å betale en metaforisk forsikring for vilt fremmede mennesker langt unna.
Til sjuende og sist handler dette om et større problem for hele klimafeltet, og det er mangelen på gode fortellinger om fremtiden. VIrkelig alvorlige konsekvenser av klimaendringer ligger fremdeles langt fra oss i tid (og rom, i Norges tilfelle), og dermed blir formidlingsjobben desto viktigere. Man må klare å tegne bilder av fremtiden som er så troverdige og engasjerende at vi som lever idag er villige til å ofre noe for et resultat vi selv aldri kommer til å se.

Kim Stanley Robinsons “Science in the Capital”-trilogi (den første boka ses over)
er et sjeldent eksempel på vellykket “cli-fi” eller climate fiction

Det melankolsk-moralistiske tonefallet som preger disse scenariene representerer ikke unntaket men snarere regelen, dessverre. Jeg har funnet det igjen i talløse populærartikler, bøker og filmer, sistnevnte eksemplifisert ved begredelige “The Age of Stupid” og enda begrederligere “The Day After Tomorrow.” Men altså: Vi mangler fremdeles de gode og lett tilgjengelige fortellingene om fortellingene om fremtidens klimaendringer, og det gjør arbeidet for klimatiltak mye vanskeligere.