Om viktigheten av rollemodeller: Historien om Ed Dwight

I siste utgave av den utmerkede podcasten “Memory Palace” forteller Edward Dwight sin historie. Da president Kennedy tok beslutningen om å sende mennesker til Månen hadde han også en tanke om at astronautene burde representere mangfoldet på Jorda, at det i tillegg til de hvite mennene som dominerte det gryende romprogrammet burde være folk med afrikansk og asiatisk bakgrunn. Som følge av dette ble Ed Dwight, en av en ganske liten gruppe afroamerikanske offiserer i flyvåpenet, oppfordret om å søke på astronaututdanningen. 

Kaptein Ed Dwight, her med en modell av romflyet Dyna-Soar

Ed Dwight hadde gått gradene i flyvåpenet siden tidlig 1950-tall og regnet med å fortsette med det. Da han fikk et brev fra det Hvite hus om å bytte karriere, syntes han først forslaget virket latterlig. Dette var et knapt tiår etter at USAs militære ble desegregert av president Truman. Dwight visste at det var vanskelig nok å være en anonym svart offiser, om ikke man skulle påta seg en rolle som plasserte ham i offentlighetens fulle søkelys.
Det som fikk ham til å ombestemme seg, var tanken på at han som astronaut kunne inspirere andre i samme situasjon. Det tidlige 1960-tallet var preget borgerrettighetskampen i USA, og Dwight følte at dette kunne bli hans bidrag, at han kunne hjelpe “sine egne” på ved å vise at man kunne nå et hvilket som helst mål:

“If you put one black guy – or even a woman! – up there, that means anybody could do it.”

Derfor trosset han sine motforestilinger og søkte likevel, og fikk raskt oppmerksomhet i form av artikler og intervjuer, fanpost og hatpost. Dwight beskriver det som en virvelvind av aktivitet. Og så skjedde det han visste kom til å skje: responsen fra testflyger- og astronautmiljøet som oppfattet Dwight som en underkvalifisert kandidat som av politiske årsaker ble skjøvet frem på scenen. Og for sikkerhets skyld en svart sådan.
Den legendariske testpiloten Chuck Yeager, det første mennesket som fløy raskere enn lyden og av mange påtenkt som USAs første astronaut, kalte inn til et møte med testpiloter hvor han skal ha sagt:

“Listen, Kennedy is trying to cram a n***** down our throats. If he graduates, all of you are going to lose your jobs.”

Yeager oppfordret alle til å boikotte Ed Dwight når han kom for å begynne på treningen, for å få ham til å slutte. Og oppfordringen ble fulgt av de fleste, sier Dwight. Han forteller at han ble ekskludert og hetset i den grad at representanter for det Hvite hus måtte gripe inn på hans vegne. Det i sin tur førte til at han ble sett på som Kennedys gullgutt, og var ifølge ham også årsaken til at treningen fikk en brå slutt.
Den 22. november 1963 befant Ed Dwight seg i en måneskipssimulator da han fikk høre om skuddene i Dallas, og han skjønte umiddelbart at karrieren var over. Noen dager senere lå det et brev på bordet hans, en ordre om utskipning til Tyskland der han skulle knyttes til et tysk astronautprogram som på det tidspunktet ikke eksisterte. Dwight kontaktet senator Ted Kennedy, som forklarte at familien hadde mistet sin innflytelse og at den nye presidenten ønsket seg en annen svart kandidat enn Dwight.
Denne artikkelen i tidsskriftet Ebony fra juni 1965 går dypere inn i konflikten som fulgte, som blant annet resulterte i at Dwight skrev en femten siders rapport der han dokumenterer diskrimineringen han mener han ble utsatt for. Sluttresultatet ble at Dwight ikke bare forlot treningsprogrammet men også flyvåpenet, og jobbet noen år i det sivile (bl.a. som selger for IBM) før han ble den anerkjente billedhuggeren han er idag.

Major Robert H. Lawrence, USAF (1935-1967)

Det er selvsagt ingen som vet om Dwight kunne ha blitt astronaut – flertallet av de som tok samme type astronauttreningskurs kvalifiserte seg aldri til uttak. Men en som faktisk kvalifiserte seg var Robert Henry Lawrence. I 1967 fullførte Lawrence, som hadde en doktorgrad i fysikalsk kjemi, flyvåpenets testpilotskole ved Edwards Air Force Base og ble deretter valgt ut som astronaut til flyvåpenets bemannede romstasjonsprogram MOL.
MOL ble riktignok kansellert noen år senere, men mange astronauter fra programmet fikk senere karrierer i NASA. Lawrence kunne altså ha vært første afroamerikaner i rommet, hvis ikke han hadde omkommet under en treningsflygning i 1967. At få har hørt om ham, skyldes ikke minst at det tok tid for det offisielle USA å anerkjenne ham. På plaketten til den berømte statuetten “Fallen astronaut”, som ble plassert på Månen av Apollo 15-astronautene, er hans navn ikke å finne blant flere andre som omkom under treningsflygninger.
Etter en årelang kampanje for å få Lawrences navn på listen over astronautkandidater som ga sitt liv for romfarten, kom anerkjennelsen i 1997. Da ble “Robert Lawrence” føyd til en liste med navn over minnesmerket over falne astronauter i Florida, og siden er han rutinemessig blitt nevnt som en afroamerikansk rompionér.

Arnaldo Tamayo Méndez

Det tok sin tid før den første med afrikansk bakgrunn fløy i rommet. Astronauten, eller rettere sagt kosmonauten, var Arnaldo Tamayo Méndez, en kubaner som ble skutt opp med Soyuz 38 i september 1980 som en del av Sovjetunionens Interkosmos-program. Den første afroamerikaneren i rommet var Guion Bluford, mens Mae Jemison ble den første kvinnelige afroamerikanske astronauten i 1992.

Guion Bluford trener ombord i romfergen

Så der har du det: En gruppe romhelter du neppe hadde hørt om før. Og så kan man spørre seg: Betyr det noe? Svaret ble i grunnen gitt av Ed Dwight, som altså valgte å satse på astronauttrening fordi han trodde det kunne inspirere andre. Rollemodeller er viktige. De er så viktige at de fra starten av har vært sentrale i begrunnelsen for de enorme ekstrautgiftene ved å ha mennesker i rommet.
Du husker sikkert selv hva rollemodeller kunne bety. Tenk tilbake på din egen barndom, på de voksne som betydde noe for deg, som inspirerte deg og fikk deg til å strekke deg. Du fant dem i nærmiljøet i form av foreldre, trenere og lærere. Du fant dem der ute i form av oppdagere (Heyerdahl!), idrettshelter og skuespillere. Og altså astronauter, for mange av oss. Jeg har i alle år sagt at jeg tilhører “Apollo-generasjonen”, og har skrevet følelseladd om hvordan det var å se Neil Armstrong på scenen. Han var viktig for meg. Han formet livet mitt.
At det fremdeles er gyldig for de oppvoksende slekter fikk jeg sanne for noen uker siden. Jeg var på tur til Stockholm og kom tilfeldigvis over en filmfestival der Christer Fuglesang var en av attraksjonene. Fuglesang er som kjent den første svensken i rommet , og etter hans opptreden så jeg hvordan unge folk, stimlet sammen rundt ham. Mannen er en rockehelt, en selfie-magnet. Slik Danmarks nybakte astronaut Andreas Mogensen vil bli det når han vender hjem fra romstasjonen.

Tenk så på hvordan det er å være en mørkhudet jente eller gutt med interesse for vitenskap og teknologi. Overalt hvor de snur seg, i lærebøker og nettet og TV og i fiksjonelle skildringer, ser de nesten bare hvite i slike roller (i motsetning til f.eks. idrett, politikk eller kultur). Gang på gang får disse unge, som i likhet med alle andre unge også søker identitet og samhørighet, en påminnelse om at vitenskap og teknologi er et område der de vil skille seg ut.
Derfor denne bloggpostingen, for å minne alle oss som jobber med formidling og undervisning om viktigheten av å tenke på dette perspektivet, av å finne eksempelpersoner som kan gi alle unger noen å strekke seg etter. Eksempelpersoner som hun du ser nedenfor. Les biografien hennes. Jeg mener: Førr ei dame!

Professor Mae C. Jemison