J
eg har nå somlet meg til å se “Citizenfour”, Laura Poitras’ lovpriste og Oscarbelønnede dokumentar, og jeg må innrømme at jeg ikke helt forstår grunnlaget for alt oppstyret. Bevares, “Citizenfour” er en velprodusert, besnærende og engasjerende film. Den konfronterer deg med et ubehagelig faktum: Sannsynligheten er stor for at du, i likhet med milliarder av andre, blir overvåket av et gigantisk apparat som har fått frie tøyler av politiske myndigheter.
Men samtidig slås jeg mest av hvor mye Laura Poitras lar være å gjøre. For eksempel holder hun seg strengt til en versjon av historien om Snowden som på dette tidspunktet er gjenfortalt utallige ganger i aviser og i bokform. For eksempel gir Glenn Greenwald (en annen hovedperson i filmen) en langt mer grundigere og mer interessant gjengivelse av de famøse dagene på hotellet i Hong Kong i boken “No Place to Hide”. Poitras var involvert i saken helt fra starten av, få kjenner aktørene bedre enn henne og at hun da ikke har mer å fortelle enn det som fremkommer i filmen, blir for meg en stor skuffelse.
I løpet av filmens knappe to timer presenteres vi for en effektiv bildebruk med bl.a. kryssklipp av ulike NSA-installasjoner og Snowdens sterke advarsler mot overvåkningssamfunnet, men vi får aldri noen ordentlig oversikt over hva Snowden faktisk avslørte (igjen: les Greenwalds bok). Filmen hopper frem og tilbake i tid, og bruker blant annet flere minutter på NSA-varsleren William Binney. Men den gjør lite for å forklare hva Binney er kjent for og hvor hans varsling står i forhold til Snowdens.
Likeledes får vi se klipp fra kongresshøringer og scener fra redaksjonslokaler i London. Berlin og Rio de Janeiro, men de tjener ingen annen hensikt enn å bekrefte det en som velger å gå og se denne filmen forlengst vet. Et par ganger blir det spennende, som når Snowden begynner å snakke om en annen høytstående kilde han benytter seg av, eller når det hintes om enda større avsløringer i fremtiden. Men det blir med hintene.
Stort lenger går Poitras heller ikke i sin skildring av sitt subjekt. Det er forståelig at Snowden selv insisterer på at han ikke er eller vil være hovedpersonen og at det er selve avsløringene som er saken, men jeg mener det var en kardinalsynd av regissøren å lytte til ham. For å forstå det totalt livsforandrende valget Snowden gjorde, er det også nødvendig å vite mer om hvem han er. Hva fikk en ansatt i overvåkningsmaskineriet til å skifte syn så totalt som han gjorde i dette tilfellet? “Citizenfour” gir deg ingen klare svar.
Det er også synd at Poitras ikke underbygger påstandene som fremsettes i filmen. Det sies flere ganger at masseovervåkning truer demokratiet og skaper en “chilling effect”, men utover en scene med håndsopprekning fra et politisk møte er det Poitras egne opplevelser med amerikansk sikkerhetshysteri som står igjen som dokumentasjon. Det hadde ikke vært vanskelig å hoste opp eksempler på at overvåkning kan misbrukes i et demokrati (tenk Richard Nixon og J. Edgar Hoover), men her virker det som om regissøren vet hvilket kor hun preker til.
Laura Poitras’ største unnlatelsessynd er likevel når hun helt unnlater å problematisere Snowdens rolle som “overregissør” i prosjektet. Det er Snowden som plukker ut Poitras og Greenwald som sine formidlere, og det er han som velger innholdet som skal lekkes og organiserer det i mapper på en minnepinne. På den ene side kan man si at det å gi utvalgte journalister tilgang til materialet er den mest ansvarlige måten å lekke sensitivt materiale på. Alternativet er Wikileaks-modellen, som absolutt har sine svakheter.
På den annen side gir det Snowden – som forøvrig fremstår som langt mer veltalende og reflektert enn gjennomsnittet – en langt større kontroll over budskapet enn vi kanskje har tatt oss tid til å reflektere over. At Poitras velger å la dette og så mange andre spørsmål ligge, gjør at hun for meg havner i samme kategori som en annen Oscarvinnende regissør: Michael Moore. Engasjerende så det holder der og da, men ved nærmere ettertanke ganske utilfredsstillende.
Leave a Reply