Refleksjoner ved en hektobokmarkering

Min gode kollega og generelt strålende renessansemenneske Jon Ewo ble feiret med brask og bram (også kjent som sprudlevin og skolebrød) av sin forlegger CappelenDamm igår, og jeg hadde gleden av å være til stede. Jon, som har den samme nerdete gleden over å skrive mange bøker som Isaac Asimov (som rakk å forfatte over 500 bøker i løpet av sin lange karriere), kunne fortelle oss at han var en av sju norske forfattere som hadde nådd hektobok-målet. Av de fem som fremdeles er i live, er han den yngste.

Bok nummer 100!

For å sette bragden i perspektiv: I skrivende stund finnes det rundt 6000 medlemmer av norske forfatter- og oversetterforeninger (pluss mange som i likhet med meg ikke er medlem). Enda mer imponerende er det selvsagt at en forfatter med en snittproduksjon på 3,3 titler i året klarer å holde et såpass høyt kvalitetsnivå. Han har gjennomført over 2000 skolebesøk og er en av landets mest leste barne- og ungdomsbokforfattere, det sikreste tegnet på at man gjør en god jobb i denne delen av bokbransjen.
Så ja, det var både morsomt og vel fortjent å se Jon bli hyllet igår. Men synet av en så suksessrik forfatter fikk meg også til å reflektere over egne valg de senere årene, som gradvis har tatt meg ut av forfatterrollen og inn i foredragsbransjen. I likhet med Jon var jeg en disiplinert skribent med en klar forventning om å kunne leve av skrivingen. Etter suksessen med min bok “Jakten på sannheten” i 1996 klarte jeg også det, ved å supplere bokhonorarer med oversettelse, forfatterbesøk og stipender. Slik vekselbruk er vanlig blant midlist-forfattere, men det er ikke til å komme forbi at det også er en sårbar inntektsmodell.

Favoritt-Ewo-boka mi

De økonomiske marginene er knappe, og hvis en av inntektskildene faller ut er det vanskelig å erstatte den. I mitt tilfelle var det nettopp dette som hendte. Etter årtusenskiftet begynte jeg å se dalende salgstall for bøkene mine, som inntil da hadde utgjort rundt 50% av inntekten. Det kom ikke som noen overraskelse, da jeg lenge hadde skrevet og snakket om at faglitterære forfattere av min type var særlig utsatt for den typen lekkasje til nettet som på det tidspunket var i ferd med å ta knekken på papirleksika. Og Googles inntreden på markedet ble den siste spikeren i kisten, ikke minst for den astronomirelaterte delen av min virksomhet.
Jeg forsøkte å svare på utfordringen ved å ta opp nye emner i bokform, som matematikk, døden og fremtidsblekkspruter. Og det er her forskjellen på Jons og mitt forfatterskap blir så tydelig. Mens han har en kreativ fantasi og formidlerevne som lar ham hoppe tilsynelatende ubesværet fra seriøse oppvekstskildringer til tegneserieparodier, Norgeshistorie og kontrafaktisk science fiction, merket jeg at den litterære diversifiseringen slet meg ut. Forarbeidet bak bøker som “Hvorfor dør vi?” sto ikke i noe rimelig forhold til inntektene av salget – vi snakker langt under hundre tusen i inntekt etter et halvt år med hardt arbeid.
Riktignok har forfattere muligheten til å spe på salgsinntekter med stipender av ulike slag, og jeg var selvsagt en flittig stipendsøker i sin tid. Men om man skulle være så heldig å få et stipend er det heller ikke nok til å gi noe i nærheten av normal norsk inntekt. I 2004 utløste denne knipa det nærmeste jeg kom en genuin førtiårskrise: Yrket jeg hadde viet så mange år til var i ferd med å bli økonomisk galimatias. Og det mest realistiske alternativet var å bli “stipendforfatter” – en som var avhengig av ansiktsløse komiteer for å få til smør på brødet, og som i mine øyne hadde gitt avkall på “fri”-delen i ordet “frilanser”.
Omtrent på denne tiden hadde jeg to samtaler som satte meg på et nytt spor. Den første var med bibliotekforskeren Tord Høivik, som etter et møte stilte meg følgende spørsmål: “Når du skriver en bok, er du mest opptatt av royalty [salgsinntekter] eller annen inntekt som boka genererer?” Jeg tenkte meg litt om før jeg svarte: “Det siste.” Tord smilte og sa: “Da har du skjønt det.” Underforstått: I en tid med leservaner i rask endring og en eksplosjon av gratis digital tekst, vil det pragmatiske valget for en skribent som ikke er “kunstforfatter” være å gjøre som musikere og erstatte platesalg med live-opptredener.
Alternativet til denne modellen ble jeg tipset om av Espen Andersen, som omtrent på denne tiden sa til meg på sitt uforlignelige direkte vis: “Men Eirik, hvorfor skriver du en bok når du kan tjene mer på ett foredrag?” Espen jobber på BI og hadde på det tidspunktet langt mer erfaring i å snakke for et voksent og godt betalende publikum enn meg, og derfor tok jeg ordene til meg. Jeg innså at min brede erfaring med bibliotek- og skolebesøk var noe som kunne bli noe mer enn biinntekt, og begynte derfor bevisst å utvikle meg selv som foreleser. Jeg påtok meg nye typer oppdrag, trente på foreleserteknikk, tok meg alle publikumsreaksjoner ad notam og ble flinkere til å forhandle meg til høyere honorarer.
Jeg lærte meg å leve etter devisen om at man sjelden er bedre enn sin siste opptreden i lille Norge, og med tid og stunder førte det til at foreleserbyråene fikk nyss om min frilanservirksomhet. Et av dem, Publicom, tilbød meg vilkår jeg likte, og resten er historie. Tord og Espen fikk rett: Jeg lever nå av spin off-effektene av skriving, og et foredrag gir meg fort vekk mer i inntekt enn royalty fra en bok. Jeg tjener det mangedobbelte av hva jeg tjente i mitt beste år som skribent, jeg jobber mindre enn før og – kanskje viktigst – jeg får brukt mitt muntlige kreative talent til fulle. Sannsynligvis når jeg idag langt flere mennesker med stemmen enn jeg i sin tid gjorde med tastaturet.
Når det er sagt, hender det selvsagt at jeg savner forfatterjobben. Gårsdagens markering minnet meg på hvor glad jeg er i bøker (jeg leser fremdeles mer enn en time daglig) og bokfolk, og på hvor mye moro jeg hadde i mine år i bokbransjen. Ikke minst savner jeg kontakten med unger, de beste leserne en forfatter kan drømme om. Men når et felt forandrer seg slik at det ikke lenger er mulig å skaffe seg en fornuftig årsinntekt, når man må gamble alt på en bestselger eller bli en litterær altmuligmann og ekstremutøver som Jon for å klare seg, ja da må drømmene vike.
Ikke noe spesielt eller tragisk i det, selvsagt. Jeg er i godt selskap, jamfør de mange tusener som har måttet gi opp bondeyrket de siste tiårene.