"Folkemengdens bevegelse 1735-2014": Noen refleksjoner

Via Paul Chaffeys blogg fikk jeg vite om en ny og tydeligvis svært lesverdig bok for enhver befolkningsnerd (som jeg etterhvert er kommet til at jeg er). I samarbeid med Statistisk Sentralbyrå (SSB) har den anerkjente fagbokforfatteren Espen Søbye skrevet boken Folkemengdens bevegelse 1735-2014: En tabellstudie. Ifølge forlagsreklamen tar boken for seg

…de årlige variasjonene i antall fødte og døde, inn- og utvandrere. Boken redegjør for hvordan tallene er samlet inn, og hvordan de er blitt fortolket og forsøkt forklart. Dermed blir dette også en annerledes norgeshistorie. Befolkningsutviklingen i Norge sammenliknes med de andre nordiske landene og med utviklingen i hele verden. I et eget kapittel redegjøres det for hvordan minoriteter ble behandlet i folketellingene opp til 1960. 

Utgangspunktet for boken er tabellen forfatter Søbye sammenligner med stabbur og vikingskip i kulturhistorisk betydning, nemlig SSBs jevnlig publiserte Folkemengdens bevegelse 1735 – 2014, 3.13 Folkemengde, fødte, døde, ekteskap, flyttinger og folketilvekst, Jeg skal som sagt lese boken, men bare ved å se på tabellen i seg selv er det mulig å gjøre seg noen interessante demografiske refleksjoner.

Jeg fant riktignok ikke noen grafisk representasjon av hele tabellen, men SSB-diagrammet over dekker nesten hele det aktuelle området. Her avdekkes også det mest slående med “Folkemengdens bevegelse”: bevegelsen går nesten uavbrutt oppover, tildels i et økende tempo. Nordmenn har – i likhet med de fleste andre land i denne perioden – aldri opplevd noe annet enn at samfunnet har måttet tilpasse seg behovene til den stadig voksende befolkning.
Det konkretiserer seg i behovet for stadig flere skoler, mer infrastruktur, mat og flere produkter for eksempel. Befolkningsvekst er en helt integrert del av vår samfunnsstruktur, vår økonomi (den er i seg selv en viktig økonomisk driver) og sannsynligvis også vår psykologi. Vi liker vekst. Hadde vi ikke gjort det, hadde vi neppe med slik iver søkt til områder der befolkningen vokser raskest (storbyregionene og regionssentra i distriktene).
Jeg merker det på meg selv. Jeg bor i et borettslag som de senere årene har gjennomgått sin egen demografiske transisjon i miniatyr – eldre, enslige beboere har begynt å flytte ut eller falle fra, og erstattes i stor grad av yngre par eller familier. Leiligheter som tidligere hadde en beboer får nå tre eller fire. Det er en utvikling jeg instinktivt liker. Vekst symboliserer fremtidshåp og muligheter.
Det andre som virkelig slår meg med SSBs eminente tabell er vekstraten, som i sannhet er formidabel. For å sette det i perspektiv: 1. januar 1735 hadde Norge 616 109 innbyggere. Ifølge SSBs befolkningsframskrivning (scenariet “Middels nasjonal vekst”) vil Norge kunne ha 6 150 736 innbyggere i 2035. Det er temmelig nøyaktig en tidobling på bare 300 år.
Ja, jeg sier “bare”. I et privat menneskeperspektiv er dette lenge – i 1735 forsøkte (og lyktes, åpenbart) dine tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-oldeforeldre med å skrape et utkomme ut av den skrinne norske jorda. Men i et historisk perspektiv er det kort, og i et biologisk perspektiv kun et øyeblunk. Dersom folketallet fortsetter å øke i samme takt – og de senere års innvandringsdrevne vekst peker jo i den retning – vil vi passere 62 millioner nordmenn i 2335 og over 600 millioner i 2635.
Det kommer åpenbart ikke til å skje. I løpet av dette århundret vil antagelig Norges befolkning rammes av den samme trenden som nå har slått inn i bl.a. Japan og Russland, der befolkningen har begynt å falle. Ifølge SSB kan folketallet toppe seg et sted mellom 7 og 8 millioner rundt neste århundreskifte, for deretter å stabilisere seg eller – kanskje mer sannsynlig, basert på det vi ser i andre vestlige land – gradvis begynne å falle.
Vi vet foreløpig lite om hvordan en slik langvarig befolkningsnedtur vil bli, men det vil åpenbart påvirke samfunnsstruktur, økonomi og psykologi (bare spør innbyggere i kommuner preget av fraflytting om hvordan de opplever sin hverdag). Mer enn noe annet kronikerer derfor Folkemengdens bevegelse det som antagelig vil bli stående som en spesiell periode i Norges og menneskehetens historie.
En enestående opptur i ordets alle betydninger, og kanskje en som vil få fremtidens nordmenn til å titte på tabellverket og tenke: “Wow – det må ha vært interessante tider å leve i!”