Forleden dag takket komponist Synne Skouen nei til å jobbe gratis som jurymedlem for årets Spellemannpris. Som hun skrev på Facebook:

SURPRISE-SURPRISE: Vel i gang med juryarbeid for Spellemannprisen oppdager jeg at de har regnet med at jeg skal gjøre det gratis. Så å si for moro skyld og en billett til showet. Det reiser noen spørsmål: Hvem er villig til å gjøre dette store arbeidet uten rimelig vederlag? Ikke minst: Hvorfor? Og hvor mange år får man holde på på den måten?

Marte Thorsby, styreleder for prisen, forsvarer praksisen slik:

Spellemannprisen er en eneste stor dugnad for bransjen. Vi er veldig mange som jobber uten honorar, det er mange som putter mye tid og kompetanse ned i spellemannprisen. Vi har rett og slett ikke økonomi til å betale større honorarer til alle jurymedlemmene vi har.

I likhet med Synne Skouen er jeg frilanser. Det har jeg vært i 25 år nå, og tilbud om å arbeide gratis får jeg fremdeles ukentlig. Det eksisterer åpenbart en forventning der ute om at offentlige personer med en eller annen form for kompetanse bør kunne stille opp på hva som helst uten vederlag, så derfor føler jeg behov for en liten avklaring.
Djevelen sitter nemlig i detaljene i dette spørsmålet, som i så mange andre. Problemet er ikke dugnad i seg selv. Problemet er arrangementer som gir seg ut for å være dugnader, men der noen av de involverte får betalt for jobben mens andre – som regel uten annen begrunnelse enn dårlig råd – ikke får det. Etter Thorsbys svar å dømme (“vi er veldig mange som jobber uten honorar”) er Spellemannsprisen et slikt arrangement.
Hva som utgjør betaling kan selvsagt være vanskelig å avgjøre. Det ser jeg f.eks. når jeg blir invitert til konferanser der nesten alle talerne representerer bedrifter og offentlige etater, og derfor får penger inn på lønnskonto når de stiller på vegne av jobben. Men arrangørene ser det selvsagt ikke slik: de ser en person som ikke tar fem øre for å snakke, og forventer derfor at alle andre som skal snakke gjør det samme.
Eller de forsøker seg med at det jeg holder på med er så viktig, så derfor har jeg en forpliktelse til å stille. Den fikk jeg ofte fra lærere i den tiden jeg reiste mye rundt i skolen. Og det hendte ved noen anledninger at jeg svarte som så: “Å lære barn å lese og skrive er enda viktigere enn noe jeg har å melde, men sist jeg sjekket tilbød ikke lærere seg å gjøre jobben gratis av den grunn.”
Enkelte prøver seg på å lokke med oppmerksomhet. Det er forsåvidt hyggelig at folk har forstått begrepet “attention economy”, men i dette tilfellet kan resultatet fort bli feil type oppmerksomhet. I Norge er og blir munn-til-munn-markedsføring svært viktig, og hvis ryktet begynte å gå om at jeg var villig til å reise land og strand rundt i bytte mot en flaske rødvin, ville økonomien min henge i en tynn tråd.
Joda, dette handler delvis om stolthet, ikke minst yrkesstolthet. I likhet med Synne Skouen og talløse andre profesjonelle frilansere opplever jeg tilbud om gratisarbeid som en nedvurdering av meg som fagmenneske. Men som frilanser har jeg ikke tid til å synes synd på meg selv. Først og sist handler det om økonomi, om at jeg har en raskt voksende 11-åring og to sultne katter å forsørge.
Når det er sagt, bidrar jeg selvsagt (og det gjør sikkert også Skouen, som alle andre frilansere jeg kjenner) til ekte dugnader. Det gjøres mye viktig dugnadsarbeid i organisasjoner på grasrotnivå, og det prøver jeg å støtte så godt jeg kan. Derfor har jeg en ordning der jeg gir bort foredrag gratis eller svært rimelig, så langt økonomi og familieliv tillater det. Vanligvis blir det en fire-fem slike per halvår, fordelt etter “først til mølla”-prinsippet.
Hvis du skulle være interessert i et slikt foredrag, er det selvsagt bare å kontakte meg på eirik.newth@gmail.com.(Vårsesongen 2015 er p.t. fullbooket, dessverre).