De siste dagene har det gått en debatt i Aftenposten om kvaliteten på håndskriften vår. Påstanden er – i kortversjon – at det står stadig dårligere til med vår evne til å håndtere penn eller blyant, og at digitale dingser er mye av forklaringen. Jeg har ingen problemer med å slutte meg til konklusjonen, og innrømmer glatt at det også gjelder meg. Øvelse gjør mester på dette som alle andre områder, og i en tastaturdominert hverdag får jeg rett og slett altfor lite øvelse i å skrive for hånd.
Når det er sagt, vil jeg gjerne legge til at jeg tror tingenes tilstand har flere årsaker. Som sønn av en kaligraf er jeg for eksempel alltid blitt innprentet viktigheten av å ha god skriveredskap. Og i takt med den generelle svekkelsen av håndskriftkulturen er det ganske åpenbart at det også har gått nedover på dette området.
Skal jeg peke på én konkret synder, må det være kulepennen. Jeg har aldri opplevd å få like god penneføring med en spiss som bokstavelig talt ruller over papiret, som med en fyllepenn eller en mellomhard blyant. Men langt verre blir det når kulepennen i fråga er av det slaget man får utdelt gratis som reklame eller på konferanser.
Slike penner er ikke designet med tanke på godt grep, de har en slarkete konstruksjon og fordeler blekket ujevnt langs skrivebanen. Skal man skrive fort med med en “konferansepenn” er det omtrent umulig å skrive pent, enn si presist. Bokstavene flyter utover i alle retninger, og det billige blekket har en tendens til å dras utover hvis håndbaken glir over det.
Heldigvis finnes det et hav av alternativer til konferansepenner, så løsningen på problemet er i grunnen så enkel som å finne skriveredskap man føler seg mest mulig komfortabel med. Jeg har alltid vært gladest i å håndskrive med blyant, noe som førte til et tips fra min far om en gammel klassiker jeg trodde var borte for alltid.
Blyanten i fråga er Blackwing 602, produsert av Faber frem til 1998. Den opprinnelige 602 hadde en spesiell vokstilsetning til grafitten i blyantblyet, noe som gir en ganske særegent myk og glatt skriveopplevelse. Det gjorde den høyt elsket blant forfattere og musikere (den skal visstnok ha vært John Steinbecks favoritt, blant annet), og stort var savnet blant disse da produksjonen stanset.
Faber gjenopptok aldri produksjonen (selskapet mener det finnes like gode alternativer i deres nåværende sortiment), og isteden produseres det en kopi kalt Palomino Blackwing 602 på oppdrag av Pencils.com. Under slagordet “Half the Pressure, Twice the Speed” har den igjen vunnet mange venner blant skrivende folk kloden rundt, deriblant altså min far.
Han ga meg en av sine kjære 602ere for en tid tilbake, og siden har jeg vært frelst. For ikke å si en anelse blyantforelska. Ja, for den er virkelig fabelaktig god å skrive med, denne blyanten. Akkurat så hard at man får stålkontroll på penneføringen, og samtidig ikke så myk at grafitten gnis utover. Man får rett og slett lyst til å skrive penere, ikke minst hvis papiret er godt.
Pennen har den vanlige sekskantede blyantformen, men viskelæret skiller seg ut ved å være flatt og utbyttbart (og langt mer effektivt enn vanlig blyantviskelær, selvsagt). Blyanten er laget av kalifornisk sedertre, som ikke bare dufter godt og ser pent ut, men som også er behagelig å skjære til for de av oss som foretrekker kniv fremfor blyantspisser.
Når Palomino Blackwing 602 møter Moleskine er resultatet pur skriveglede
Resultatet ser jeg på min egen håndskrift, som er jevnere, mer lettlest og simpelthen ligner mer på håndskriften jeg hadde under skolegangen på 70-tallet. Forleden dag brukte jeg 602en under et konferansieroppdrag (erfaringsmessig er utskrevne ark med mulighet til å notere underveis fremdeles uslåelig til slike jobber) i Arendal, og oppdaget plutselig at blyanten var borte.
Jeg fant den etter litt leting, men konstaterte etterpå at følelsen av å ha mistet noe verdifullt var langt mer påtakelig enn for annen skriveredskap. Så joda, jeg kan absolutt forstå anmelderen i Boston Globe som mente Palomino Blackwing 602 var “bedre enn iPad”.
Men altså: Dette handler ikke om at du skal klikke deg avgårde til Pencils.com og kjøpe akkurat denne blyanten. Det handler om at du – hvis du ønsker å skrive bedre – bør tenke på skriveredskapen. Tenk tilbake på hva du likte best å skrive med den gang du stort sett skrev for hånd, det vil si i skolen.
Fyllepenn, kulepenn, fjærpenn, tusjpenn eller blyant: alternativene er fremdeles å få kjøpt på nettet eller i din lokale bok- og papirhandel. Bruk dem før de forsvinner. 🙂
29/03/2014 at 17:32
Tiltredes! Av akkurat samme årsak elsker jeg kritt og tavle fremfor tush og whiteboard – med skikkelig kritt og en ren tavle får du forståelig skrift fordi motstanden i skriveredskapen blir akkurat riktig.
Jeg jobber endel med caseundervisning, som forutsetter massevis av tavlebruk, og ser til min glede at de skolene i USA og Europa som tar denne undervisningsformen alvorlig, kaster ut whiteboards og installererer krittavler. Og tro meg – det har faktisk skjedd noe på den fronten, en moderne krittavle er (med brun bakgrunn) )adskillig bedre hva gjleder lesbarhet og ikke minst vaskbarhet enn de svarte eller grønne monstrene vi møtte i vår tid.
29/03/2014 at 18:00
@Espen: Hvis man i tillegg har løst problemet med den berømmelige, skjærende krittlyden har man virkelig tatt et langt skritt fremover.
Forøvrig så jeg et interessant forretningskonsept her forleden: Moleskine i en spesialvariant med papir tilpasset Evernote (abonnement var inkludert i prisen). Var fristet til å kjøpe den, hadde det ikke vært for at jeg enn så lenge ikke har klart å opparbeide noen voldsom pasjon for Evernote…
29/03/2014 at 18:17
Jeg strever stadig videre med å finne den rette balansen mellom notering på papir og på digitale systemer. Foreløpig er Evernote den som fungerer best for meg når det gjelder ting jeg må huske senere og gjerne vil ha søkbart (OCR-søking FTW!) og tilgjengelig på flere platformer.
Samtidig ser jeg at når jeg ønsker å notere tanker, leke med ideer og bare drodle er papir og blyant overlegent. Har funnet en veldig godt fungerende løsning for meg i Hobonochi Techo hvor papirkvaliteten bare slår alle moleskine notatbøker (som jeg har utallige av) ned i støvlene. Nå ser jeg fram til å prøve ut det som høres ut som en perfekt blyant (Blackwing) på det perfekte papir. Takk for godt tips 🙂
29/03/2014 at 18:29
@Thomas: Oj, Hobonichi Techo hørtes interessant ut. Hvor kjøper du dem enklest? (Direktepeker til Pencil.coms Blackwing 602-side har du forresten her.)
Jeg svinger begge veier når det gjelder å ta notater, som du vet. Har gått med digital skrivedings i lommen siden Psion 3a, tidlig på 90-tallet. Men jeg har hele tiden visst at det er situasjoner der det digitale grensenittet rett og slett kommer i veien for skriveflyten.
Når ideene plutselig kommer ramlende vil jeg ikke bruke hjernekapasitet til å fikle med skjermtastatur og autokorrektur, men isteden la dem strømme fritt gjennom blyantspissen. Skulle jeg føle behov for å legge til en skisse (og det skjer ikke så rent sjelden), så er også det latterlig mye enklere med blyant enn med smartfon.
29/03/2014 at 18:47
Jeg kjøpte direkte fra https://www.1101.com/store/techo/2014/planner/ – de var vesentlig raskere enn amerikanske nettbutikker. Selv om Techo er en dagbok med dato på hver side etc. bruker jeg den mest som notatbok og bryr meg ikke så mye om det som står på siden. Derimot har det diskrete rutemønsteret på sidene ført til at jeg skriver adskillig penere enn jeg vanligvis gjør på blanke- eller linjerte ark.
Tankeflyt er faktisk viktig i noen sammenhenger, og selv om jeg, som deg, skriver raskt på tastatur (Thinking with my fingers som Asimov sa) så er det noe med flyten over papiret og det fysiske/taktile som fungerer bedre likevel. Uansett tar jeg i bruk alle redskaper jeg får fingrene i når ideene detter ned og det gjelder å få det notert, tusj og servietter er ikke min favoritt, men duger i krisetilfelle 🙂
Blackwing er bestilt (selv med frakt ble det veldig billig per blyant). Regner med at jeg prøver å få yngstemann i familien over på disse blyantene. Jeg ser at hun også er veldig opptatt av hvor godt blyanten flyter over papiret når hun skriver og tegner. (Hun er den eneste i familien som stjeler mine skrivesaker og er vel dermed rekrutteringskandidat til papir-og-blyantnerdestanden.)
Og der kommer vi over på et tema som jeg tenker en del på. Nå som nerdenes hoveddomene, den digitale dimensjon, har blitt allemannseie, hvor går nerdene hen? De blir selvsagt sett i de obskure hjørnene av teknologiens ganger, Linux-, server-, og (foreløpig) maker-miljøene, Samtidig er det en bevegelse mot de forlatte teknologiene, LP-plater (takk og lov ser det ut til at kassettene ikke har fått en renessanse (bortsett fra hos Ingrid Bjørnhov,)) trebåtbygging, smedkunst, aukustiske musikkformer og kanskje etter hvert skriving med blyant på papir, inklusive brevskriving og andre avarter. Blir nerderi i framtiden ikke det nyeste og kuleste i teknologi, men en gjenoppliving og modifisering av forlatte teknologier?
30/03/2014 at 03:11
@Eirik: Joda, de moderne tavlene har ikke blank overflate, men en med litt struktur, så du får ikke den pipelyden. Og det har tydeligvis skjedd ting på krittfronten også, for de stedene jeg har vært, støver ikke krittet like mye som jeg husker det fra skoledagene.
@Thomas: Tror man må skille på hva nerder gjør for å leve, og hva de har som hobby. Masse muligheter igjen innenfor datateknologien, særlig hva gjelder dataanalyse, the Internet of Things, mobil teknologi. Kjøpte meg nettopp en Tesla – den har Linux i dashbordet og jeg har hørt at man kan komme til maskinen med et Bluetooth-tastatur. Bare vent…
30/03/2014 at 10:29
@Espen: Jeg hørte rykter om at det var blitt ny bil, og så ble det altså en Tesla. Gratulerer! Du var jo elsykkelpionér for noen år siden, så dette er som seg hør og bør…
Jeg tror heller ikke at nerders interesse for eldre teknologi innvarsler noen motreaksjon mot IT-utviklingen. Men da jeg var på Maker Faire i Oslo for noen måneder siden slo det meg i hvilken grad dette representerer et møte mellom det siste innen IT – 3D-printing, VR, robotikk – og hobbyaktiviteter av det slaget jeg husker fra egen barndom og ungdom.
Mange av kjernetankene i Maker-bevegelsen – å forstå og ta kontroll over teknologien vi eier, fokus på funksjonalitet fremfor elegant design, deling av kunnskap og erfaringer – er velkjente for oss som drev med mekking, spikking og lodding på 70-tallet. Og i det perspektivet blir interessen for gammel teknologi interessant for meg.
31/03/2014 at 11:15
Jeg er helt enig i at skriveredskapet har mye å si for håndskrifta. Jeg har aldri klart å skrive verken pent eller leselig med kulepenn. Personlig foretrekker jeg fyllepenn framfor blyant, men jeg kjenner flere som med fordel kunne konvertere til en bløtere blyant. Kanskje på tide å teste Blackwingen?
31/03/2014 at 11:20
@Magnus: Og det fine med å anbefale noen et slikt skriveredskap fremfor f.eks. en ny bærbar, er at det ikke koster skjorta. Hver Blackwing koster 15 i innkjøp. 🙂
01/04/2014 at 10:20
Visst er redskapet viktig. Selv foretrekker jeg Derwent graphic for blyanter, spesielt til tegning, men deres hb er en god skriveblyant også. Tilbake på beynnelsen av nittitallet hadde jeg en bredpenn med utbyttbare spisser og blekk i små patroner som var fullstendig overlegen til penere skriftarbeider. Modelen er selvsagt ikke å få tak i lenger, og de andre jeg har prøvd lekker, har feil grep eller feil “skrivemotstand” på arket- dvs en utforming av splitten som ikke passer meg. På møter og kurs har jeg begyt å ha med meg en A5 spiralblokk med ulinjert skissepapir. Enkelt og greit, kan stappes i lomma, koster ikke all verdens, ark kan lett rives ut og sendes videre- det er fildeling i realtime!
02/04/2014 at 16:05
Min far, silketrykker og kalligraf, var også nøye med verktøyet, Eirik! Selv har jeg i årevis brukt Rotring Art Pen 1.1 til vakker note-kalligrafi.
05/04/2014 at 22:16
Dette må jeg prøve. Jeg skriver lite for hånd, men når jeg gjør det, vil jeg helst ha blyant. Jeg forbereder en del norsk- og samfunnsfagtimer i året, og hvert tredje år kjøper jeg store, gode skrivebøker til progresjonsnotater. Jeg er aldri fornøyd med blyantene jeg kjøper, – men så kan jeg heller ikke stort om blyanter. Nå skal det altså bli andre boller.
Noen ganger kan jeg savne krittavla og mykt kritt, – men de finnes ikke lenger på min skole. White board-tusjene gir en spiss og kantete skrift jeg aldri blir helt fortrolig med.
10/04/2014 at 11:53
@Lillebjørn: Rotrings Art Pen er et glimrende skriveredskap. Jeg har bestemors gamle stående i pennekoppen på skrivebordet, og den er i flittig bruk.
Nå har forøvrig min første pakke Blackwing-blyanter ankommet. Jeg kan bekrefte at dette er kvalitet i alle ledd. Blyantene er lette å spisse, og spissen knekker ikke så lett som den gjør i dårligere blyanter. Den bløte, voksaktige spissen er også lett å skrive med. Jeg veit ikke om slagordet “twice the speed” stemmer, men “half the pressure” er i hvert fall riktig. Anbefales til skolebarn og alle som har en tendens til å skrive for hardt!