Trenger vitenskapen et tempel?

Jeg glemmer aldri øyeblikket da det skjedde første gang. Jeg sto, som jeg så ofte gjør, under fullmånen en klar natt. Så på den lysende skiven og tenkte: der landet Apollo-astronautene for noen år siden. En vanlig tanke, og en som brått slo ned i meg igjen med en ny og overveldende kraft.

Jøss, de hadde gått der oppe – på ordentlig! Sporene deres var der ennå, og ville fortsatt finnes der lenge etter at jeg – og sivilisasjonen som hadde bragt dem dit – var borte. I et glimt så jeg hele vitenskapshistorien, 2500 år med tenkning og forskning, som forspillet til månelandingen.
For å parafrasere Isaac Newton: jeg innså at astronautene red til Månen på skuldrene til kjemper, og ble fylt av en dyp og sitrende følelse av ærefrykt. Siden har jeg følt det samme i universitetet i Bologna i Italia, hvor Copernicus var student, ved Darwins grav i Westminster Abbey og senest foran skrivebordet til Sergej Koroljov (romalderens russiske far) i Kosmonautmuseet i Moskva.
Jeg innbiller meg (uten å vite det, for hvordan kan man egentlig vite slikt?) at følelsen jeg får i slike situasjoner er beslektet med den numinøse opplevelsen som ble skildret av Rudolf Otto i boken “Det hellige”, en rystende følelse av et guddommelig nærvær, på samme tid fryktinngytende og tiltrekkende.
Og jeg mener at følelsen er uttrykk for noe vesentlig, et filosofisk og emosjonelt perspektiv som transcenderer det vi gjerne forbinder med vitenskapsformidling. Internasjonalt er den fremste talsmannen for dette synet Alain de Botton, en britisk filosof og ateist som argumenterer for at vitenskapen har mye å lære av religionenes forhold til sine tilhengere.
Et av de konkrete tiltakene han har foreslått er å bygge templer til ateismens ære. Steder hvor vi kan møte et gudløst, vitenskapsbasert verdensbilde på en mer personlig og mindre fragmentarisk måte enn hva som gjerne blir tilfelle i et museum.
Ikke overraskende har de Botton har møtt mye motstand. Britiske kommentatorer har påpekt at templer til humanismens og ateismens ære har vært bygd tidligere, med liten suksess. Veien er også kort til å gjøre narr av alt som ligner et kluntete forsøk på å kopiere andres suksess, ikke helt ulikt norske humanisters solvervsfeiring rett før jul.
Lett blir det uansett ikke. Det numinøse er ikke hverdagskost. Blant formidlere er det bare en håndfull – Carl Sagan, Richard Dawkins, Stephen Jay Gould – som har klart å gi meg følelsen. Jeg er selv formidler i skrift og tale, og vet at jeg bare unntaksvis treffer mitt publikum på tilnærmelsesvis samme måte.
Det er så lett å fokusere på eget fagfelt, gå seg bort i fascinerende detaljer, skrive en faktabok istedenfor sann faglitteratur. Derfor har jeg stor forståelse for at de fleste steder hvor publikum kan møte vitenskapen er funksjonalistiske og nytteorienterte, og at museer og vitensentre ofte ser ut som forretningsbygg eller kjøpesentre.

Museum of Natural History, London. Kilde: Wikipedia

Men at det ikke alltid behøver å være slik, fikk jeg en påminnelse om i høstferien ifjor, da familien besøkte Naturhistorisk museum i London. Bygget er blitt kalt en katedral til vitenskapens ære, med en nygotisk fasade og et inngangsparti som hvelver seg himmelhøyt over de besøkende mens lys strømmer inn på dinosaurskjelettene gjennom glassmalerier.
Museet er altfor travelt til at man finner ro og ettertanke der, men det viser oss potensialet. For tross det evige suset av ivrige barnestemmer skal man være laget av stein for ikke å la seg berøre av denne viktorianske hyllesten til vitenskap og fremskritt.
Her i landet skal det brukes mye penger på museumsbygg i årene fremover. I Oslo drøftes blant annet nytt vitensenter på Tøyen, bygging av akvarium og flytting av Teknisk museum. Mitt håp er at man griper sjansen til å levere mer enn det siste innen museumspedagogikk, og at inspirasjon får en større plass ved siden av hovedoppgaven informasjon.
At man bruker arkitektur og museumsrom til å lokke et publikum som de senere årene har vendt blikket ned mot små skjermer, til å se utover og oppover igjen.