Samsung Galaxy S4, et førsteinntrykk

Ja, så har jeg gjort det store spranget bort fra tastaturbaserte mobiler som Nokia E61i, N900 og Xperia Pro og til en ren og uforfalsket glassplate. Og etter å ha kjørt litt sære og underspekka telefoner i årevis valgte jeg denne gangen å gå for det dyreste og kraftigste på markedet, som altså er Samsungs aller siste flagship-telefon – Samsung Galaxy S4 i 16 GB-versjon.
Jeg har hatt telefonen et par ukers tid nå og kan like gjerne si det først som si: dette er et praktfullt stykke teknologi. S4 er lett og elegant, ligger godt i hånden, er solid, har en stor og sylskarp skjerm, god samtalekvalitet, et responsivt grensesnitt uten hakk og skurr og kraft nok til å håndtere alt jeg hiver på dingsen av oppgaver.
At skjermkvaliteten kan bety mye i praksis, viser nedenstående screenshot av Kindle-appen. Tidligere har jeg knapt orket å lese ebøker på mobilen, fordi skjermen var for liten og skriften for uskarp. Med en femtommers skjerm med full HD-oppløsning blir leseopplevelsen dramatisk mye bedre. Jeg vil fremdeles holde på sjutommersformatet til hjemmelesing, men på reise er dette mer enn godt nok.

Alle har sine preferanser når de kjøper telefon, for meg spiller blant annet batterilevetiden en viktig rolle. Jeg reiser en del i jobben og kan ikke alltid stole på at jeg får tid til å finne et strømuttak underveis. Jeg har sett av andre anmeldelser at S4 har god batterilevetid, og så langt er dette også min erfaring. Jeg kommer uten videre gjennom en reisedag (12 timer) med variert bruk (inkludert jobbing i Google Drive på nett og filmtitting) uten behov for å lade.
Standbytiden er lang (etter prosentvis tap å dømme minst en uke), og ladetiden er rundt halvannen time fra tom fon til 100% med den medfølgende laderen. Trådløs lading er mulig med et eget cover, men jeg har ikke større behov for enn at jeg isteden gikk for et standardcover med gjennomsiktig luke. En snedig finesse der: når du trykker på på-knappen mens coveret er på telefonen, får du klokkeslettet. Om noen ringer, kan du svare på samtalen ved å swipe på luken.
Min største bekymring før kjøpet var hvor godt jeg ville klare å tilpasse meg skjermtastatur. Fordi Samsung har gjort den strålende tastaturerstatningen Swiftkey til standard på S4, har overgangen gått greiere enn jeg fryktet. Fullt så rask som med fysisk QWERTY-tommeltastatur blir jeg nok aldri, men det gjør jobben og når det åpenbart er slutt på kraftige telefoner med tastatur så lever jeg godt med det.
Swiftkey er ikke alene, forøvrig. Samsung er kjent for å levere telefonene sine med mye ekstra programvare og funksjonalitet, i den grad at jeg kun har tilgang til 9,5 GB av de 16 jeg har betalt for. Siden S4 har en Micro-SD-port betydde det lite i praksis for meg – det som tar mest plass på mine telefoner er podcaster og musikk, og det ligger altså på SD-kortet.
Hvis du roter telefonen din kan du fjerne endel av den unødvendige programvaren, men det er greit å vite at ikke alle de manglende gigabytene på S4 er fylt opp av bloatware. I tillegg til Swiftkey og Polaris Office og en virkelig god mediespiller, har Samsung også utviklet egen talestyring, blikkstyrt “autopause” av filmvisning og scrolling i nettleseren. De to siste var såpass fascinerende at jeg prøvde dem begge i noen dager, før jeg ga opp.
Begge deler fungerer på et vis, men trenger nok noen iterasjoner før de virkelig sitter. At autoscrolling ikke fungerer i min foretrukne nettleser, Chrome, spilte selvsagt også en rolle. Samsung har også sitt eget grensesnitt over Googles standard Android-utseende, kalt Touchwiz. Siden jeg kjører standard Android 4.2 på Nexus 7-brettet mitt, er det mulig å sammenligne de to.
Og mens jeg ikke har noe imot Samsungs grensesnitt, syns jeg heller ikke det tilføyer noe veldig vesentlig. Man får en omdefinert meny og noen ekstra muligheter, men samtidig mister man ryddigheten som følger med streit Android. På den annen side er det antagelig et vanespørsmål.
Kameraet er viktig for meg, og var også en grunn til at jeg gikk for Samsung. Så langt lever det opp til forventningene: under gode lysforhold gir det nydelige, skarpe bilder. Under dårlige lysforhold er det som mobilkameraer flest: veldig følsomt for bevegelse. Det finnes omtrent en million forskjellige innstillinger i Samsungs kamera-app, og jeg mistenker vel at sønnen min vil syns de fleste av dem er mer interessante enn jeg.
Som denne, for eksempel:

Summa summarum: så langt har jeg ikke kommet borti en eneste ting ved den nye telefonen som får meg til å tenke “søren heller, jeg skulle gått for en annen”. Etter et år med en sterkt underspekka Xperia Pro som fikk meg til å tenke den tanken etter ganske få dager, er det en god følelse. Men så har jeg ikke mistet den i gulvet ennå, da. Jeg vet det kommer til å skje, slomsete som jeg er.
Og mens mine tre foregående smartfoner hadde plastskjermer, har denne glass. Bare tynt, skimrende glass. Eeeep. Det er en bloggposting jeg gruer meg til å skrive.