Bildet sier vel i grunnen alt: nå har også vår familie fått et dyr som trenger en beskyttende plastkjegle. Faste lesere vil kanskje gjenkjenne Ada, som måtte til dyrlegen denne uken for å få sett på en riktig utrivelig infeksjon i bakpotene. Selv om dyra har begrenset utetid bl.a. for å redusere faren for påkjørsel, sår etter bitt og klor og andre typiske katteskader, hender det at de kommer inn med sår av ymse slag. Og vi er alltid klar over muligheten for infeksjoner – katter kan utvikle noen riktig hissige byller etter slagsmål, f.eks.

Etter å ha sett an pus et par dager, var det åpenbart at hun måtte til dyrlege: hun ble slapp og utilpass, og potene begynte å utsondre en lukt som klart tydet på infeksjon. Dermed bar det rett opp til drop-in-time på Oslo Dyreklinikk onsdag ettermiddag. Det viste seg å være en av årets travleste kvelder, med påkjørte og svært syke hunder og katter i fleng, så det var først langt utpå kvelden at vi kom inn. Da var jeg til gjengjeld glad for at vi tross alt hadde ventet, for dyrlegen konstaterte raskt at skadene var ganske alvorlige.

Det viste seg at nesten alle klørne på bakpotene var revet ut, flere av dem så grundig at de neppe kommer tilbake. Mellom de infiserte klofestene satt det klumper med svart asfalt, noe som fikk dyrlegen til å utbryte: “Dette er skader vi gjerne ser på katter som er blitt påkjørt – det ser ut som om Ada har hatt hell i uhell.” Dyrlegens hypotese er at Ada kan ha blitt dratt under eller dyttet av en bil, og i forsøket å på komme seg vekk eller holde seg fast i bakken er klørne blitt revet ut. Fælt og smertefullt, men sårene ble grundig renset, og nå får hun antibiotika og smertestillende og er helt klart på bedringens vei.

For at Ada skal holde seg på den veien, trenger hun altså en plastskjegle som hindrer henne i å rive opp sårene hver gang  hun rengjør potene med den ru tungen sin. Dyrlegen advarte om at hun neppe ville like det, og ganske riktig: vår alfa-hunnpus setter svært liten pris på å gå rundt med en diger plasttrakt på hodet. Amerikanerne pleier å kalle slike for “The Cone of Shame”, visstnok fordi de kan få hunder til å se skamfulle ut (selv om min nabo fortalte at hennes hund raskt skjønte at trakten kunne brukes som snøplog, til stor glede for hund og eier).

Ordet “skam” finnes ikke i Adas vokabular, så her snakket vi nok mer om “The Cone of Bewilderment” som etterhvert ble til “The Cone of Annoyance”. Forvirring som går over i irritasjon, fordi absolutt alt Ada er vant til å gjøre brått blir hindret på mystisk vis. Huset gjenlyder fremdeles av små dunk fra kjeglen som slår borti ting. Men den som virkelig har hatt tilpasningsproblemer her i huset, er nok likevel broren hennes. Det tok tid før før Linus skjønte at romvesenet som plutselig landet i stuen vår, egentlig var søsteren hans. Fremdeles blir han skvetten når kjeglepus kommer løpende, og foretrekker å sitte på trygg avstand når hun spiser.

På den annen side: siden Ada må være inne et par uker fremover kan Linus rå territoriet mens alfapus sitter i vinduskarmen og ser på i frustrasjon. Det gjør nok opp for mye av skrekken ved å ha et kjeglemonster i huset. 🙂