Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si det, men Halloween-feiringen er blitt et høydepunkt på høsten. Det er like før det hele braker løs (amerikanerne feirer mandag 31. oktober, vi kommer nok til å gjøre som dem i år). Planleggingen til nabolagets Halloween-fest er på oppløpssiden og jeg gleder meg nesten like mye som barnet jeg planlegger sammen med.

Jorunns hjemmesydde flaggermusdrakt, laget av en paraply

Huskelisten har minnet lite om våre kjente og kjære høytider, for å si det mildt. Øverst på innkjøpslisten sto gresskar (så store og runde som mulig), ansiktsmaling, nye vampyrtenner (de gamle fikk et ublidt møte med hardt snop ifjor), kunstig edderkoppnett til å dekorere huset med og en monstermaske til far.
En spilleliste med skummel musikk på Spotify eller Wimp er uunnværlig, selvsagt (søk på “Halloween”.) Pluss rikelig med motbydelig mat og drikke: blå brus, grønn punsj til å ha isbiter med innefrosne plastikkakerlakker og druer og vaniljesaus (blir glimrende øyeepler som flyter i puss). Og snop til eget og andres barn, selvsagt.
Det minner meg om at jeg også må huske på å varsle nabolaget om begivenheten, så folk ikke blir tatt på senga av en skokk med små zombier, hekser, trollmenn og spøkelser som roper “knep eller knask!” Ja, for selv her i Oslo sentrum er det fremdeles slik at mange ikke har noe forhold til den nye høytiden.
Slik jeg heller ikke hadde det, inntil for noen år siden. Jeg kunne selvsagt ikke unngå å se den stadig heftigere Halloween-satsingen i butikkene, jeg moret meg over Halloween-spesialepisodene på “The Simpsons” (blant de aller beste, mener jeg) og konstaterte at det i slutten av oktober var uvanlig mange hekser og pirater å se på vei til barnehagen.
Men i det store og hele var jeg skeptisk, for ikke å si direkte negativ. Selv om utgangspunktet var en gammel katolsk helgendag (som selvsagt har røtter i enda eldre hedenske tradisjoner), minnet formen på Halloween mer om Valentine’s og fars- og morsdag, skapt for å gi handelsstanden et løft i omsetningen på stille tider av året.
Vi har dessuten en tradisjon i Norge som minner om Halloween, nemlig å gå julebukk. Hvorfor ikke prøve å vekke den til live igjen, istedenfor å la seg overkjøre av amerikansk kommers og billig plastjuggel? Var ikke dette et eksempel på den amerikanske kulturimperalismen jeg ble advart mot da jeg vokste opp på 1970-tallet?
I slike baner gikk altså mine tanker før jeg ble far selv, og fikk direktekontakt med norsk barnekultur. Og signalet jeg fikk fra ungene var ikke til å ta feil av: Halloween er virkelig gøy, det engasjerer og er et glimrende utgangspunkt for å gjøre noe spennende sammen som familie.
Barns fascinasjon for det morbide og uhyggelige gir Halloween god drahjelp, og det gjør også tidspunktet. En mørk, blåsete høstkveld danner den perfekte ramme rundt opplyste gresskar og skjelettdrakter. Og midveis mellom høstferie og jul, i det som her sørpå gjerne er den mørkeste av årstidene, blir Halloween et høyst tiltrengt pusterom.
Selv om jeg nå har omfavnet Halloween, har jeg ikke lagt all skepsis på hylla. Jeg innser at dette mer enn noe annet viser hvor globalisert vår hverdag er blitt. Når penger, varer og mennesker flyter såpass fritt over landegrensene, er det ikke til å unngå at verdier og tradisjoner følger med på lasset.
Det er en slående bekreftelse på USAs dominans som kultursupermakt. Ingen kan matche amerikanernes evne til å bombardere oss med et budskap via et utall kanaler samtidig. Snikamerikaneriseringen er og blir umåtelig mye viktigere i norsk hverdag enn snikislamiseringen, og den fortjener sikkert større oppmerksomhet enn den får idag.
Nå er jeg en erklært globaliseringstilhenger, og derfor liker jeg å se på Halloween som et eksempel på at fremmed kulturpåvirkning beriker oss, uten å gjøre nevneverdig skade på det som var (julebukktradisjonen lå på sotteseng lenge før de første plastikkgresskarene kom i salg på Nille, for å si det slik).
Samtidig kjenner jeg en viss lettelse over at amerikansk fotball forblir et marginalt fenomen, og at Thanksgiving er for amerikansk til at det noensinne får fotfeste her. Eller – hvem vet, forresten?
Hvorom alt er: ta imot dine knep- og knask-besøkende med et smil når de kommer på døra denne helgen eller mandag (ny som høytiden er, varierer altså tidspunktet noe), selv om du syns Halloween er noe fjas. Du vet jo aldri hvem som kan skjule seg bak forkledningen. Den store fyren med romvesenmaske kan meget vel vise seg å være meg, for eksempel.