Jeg må tilstå min hemmelige last: jeg liker velprodusert reality mer enn de aller fleste andre TV-genre. Klaustrofobisk drittsekk-TV av typen Robinson eller glad-TV av typen “Gøy på landet” har jeg lite til overs for, men gi meg gjerne Hellstrøm på oppdrag, Luksusfellen, kokkekrig på kniven i Top Chef eller til og med “Grensevakten”.
På mitt private reality-Pantheon er det likevel ingen som kan måle seg med en serie som ikke lenger vises på norsk TV, og som jeg derfor har Peter Sunde et al å takke for at jeg fremdeles kan følge. Jeg snakker om Amazing Race, som er inne i sin 19. sesong. Jeg har sett hver eneste episode av serien, og har med unntak av den ulykksalige sesong 8 (der lagene var familier som stort sett dro rundt i USA, et ikke gjentatt eksperiment) vært sterkt engasjert hele veien.
På en måte er det rart, for opplegget for Amazing Race følger samme oppskrift hver sesong. Vanligvis er det 11 lag på to personer hver som starter fra en by i USA, og som deretter må komme seg så raskt som mulig rundt Jorda (mot øst eller vest, det varierer fra sesong til sesong) via 12 etapper eller “pit stops” i ulike land. I hvert land får lagene ulike oppgaver å utføre og episodene viser lagenes kamp for å komme først til episodens pit stop.
Laget som kommer først får gjerne en premie (ofte en reise), mens det siste laget blir eliminert i de fleste tilfelle (det er alltid et par omganger der ingen ryker ut – såkalte non-elimination points – i hver sesong). Laget som først løper over målstreken i USA får en million dollar. Det høres altså enkelt ut, og er det i stor grad. Så hvordan kan det ha seg at serien har vunnet så mange priser og stadig har så mange seere at opptakene til sesong 20 nå har startet?
Det vil jeg tro er et hovedtema hos TV2 nå. Norge slutter seg nemlig til den celebre gruppen med land (Brasil, Israel, Kina og Australia) som lager en lokal utgave av serien. Som trofast seer mener jeg seriens suksess hviler på fire hovedsøyler som TV2 må få på plass for å lykkes i Norge.
Det handler om å reise til fjerne og eksotiske steder. I denne serien er veien virkelig målet. Fly er utgangspunktet for reiser fra land til land, men deretter går det i alt fra buss og lyntog til tuktuk. Stort sett bos det ikke på luksushoteller, og det hender man må overnatte utendørs for å rekke en severdighet eller et transportmiddel som åpner tidlig. Det er gir serien et backpacker/Interrail-aktig preg som vi som er glad i å reise vet å verdsette – enten vi har lyst til å gjøre det samme selv eller ei. Samtidig viser serien hvor fantastisk spennende og vakker – rent ut sagt eventyrlig – kloden vår er.

Klassisk AR-utfordring: spise 2 kilo kjøtt i Argentina for å gå videre

Oppgavene. Produsentene av AR er stort sett svært flinke til å finne oppgaver som tar utgangspunkt i landet og kulturen konkurrentene suser gjennom. Å plante ris, reparere motorsykler, hoppe i strikk, lære barn engelsk, trene minerotter, spise en kilo kaviar, danse for penger, løse gåter av ulike slag, danse, dykke, telle buddha-statuer, bygge IKEA-hyller, stå på rulleski (skjedde i Norge) og plassere flagg i riktig rekkefølge er blant de mange hundre oppgavene som er gitt og løst i årenes løp.
Overraskelsene. Alt som kan hende med vanlige globetrottere, skjer også med deltakerne i AR. Kunnskapsløse drosjesjåfører, språklige misforståelser, mistede pass og forsinkede fly har sendt sendt lag ut av konkurransen og kullkastet alle rankinglister ved flere anledninger. I land der engelskkunnskapene er dårlige og gateskilt en sjeldenhet er det vanlig å sende deltakerne ut på leting etter etter en spesiell adresse eller et hint som er plassert i offentligheten. ARs farger er gul og oransje, en såpass vanlig kombinasjon at lag lett kan ende på villspor.
Stressede deltakere leser ofte oppgaveteksten feil, og får straffetid eller må gjøre oppgaven om igjen. For bare et par uker siden ble et lag som besto av to tidligere vinnere av Survivor (USAs Robinson), og som dermed mente de hadde hadde et favorittstempel, slått ut fordi de ikke løste oppgaven til punkt og prikke.
Castingen. Det høye tempoet (ifølge produsentene filmes 12 episoder på 23 dager) og fokuset på oppgaver gjør at det blir relativt lite tid til det kvasiintime småpjattet som ofte er det kjedeligste ved realityserier. Når det er sagt, spiller lagsammensetningen en viktig rolle. Lag på to og to gir åpenbare konstellasjoner som gjentar seg fra sesong til sesong, som søsken, ektepar, kjærestepar, vennepar og kolleger.
Kjendisfaktoren er ikke plagsomt høy, og hangen til å ha med fotomodell-lag oppveies gjerne av mer gjennomsnittlige amerikanere. Man er tydeligvis opptatt av en grei etnisk balanse, og pleier også å ha med minst ett homofilt par i hver sesong. God fysisk form er viktig, men ikke avgjørende. Deltakerne får ikke ha med seg mobilelefon eller andre elektroniske hjelpemidler, og må spørre og grave og akkedere seg over kloden. Det gjør sosial intelligens og språktalent er vel så viktige suksessfaktorer.
Jeg ser at TV2s påtenkte programleder Freddy dos Santos vil unngå drittsekk-tv, og det ligger litt i seriens natur at AR blir bedre i så måte enn mange andre serier. Drivet underveis er for stort, overraskelsene for mange og skiftene for hyppige til at det er mulig å inngå varige allianser. En oppgave kan sende den ene halvdelen av en allianse til topps mens den andre går til bunns, og siden det kun er rekkefølgen i mål som avgjør samtidig som man slår hardt ned på regelbrudd, er det mindre rom for å baksnakke, konspirere eller gjøre mer eller mindre usømmelige ting enn i tilsvarende serier.
Man må altså få Freddy dos Santos til å gjøre en like god jobb som Phil Keoghan, og bør i løpet av første sesong ha minst ett eller to lag som er karismatiske og interessante å følge videre. La oss håpe at de ikke faller for fristelsen til å caste for tett opp mot “71 grader nord”, som peker seg ut som den åpenbare konkurrenten. Noen av de mest interessante lagene på AR har ligget svært langt fra det etterhvert fryktelig monotone frisksportidealet til TVNorge-serien. Stikkord for AR-kjennere er Danny og Oswald, Kynt og Vyxsin og Mel og Mike, for eksempel.
Uansett ser jeg fram til denne norsk TV-premieren med sjeldent stor forventning, og kan bare si som Phil pleier å si i åpningen: ”Good luck… travel safe… go!”