Papir-Dagbladet skriver at Siv Jensen nok en gang er sjokkert og indignert, denne gang over at kulturminister Huitfeldt har skrevet en barnebok om Gro Harlem Brundtland som er meldt på Kulturrådets innkjøpsordning for sakprosa for barn og unge. Hun ønsker intet mindre enn å stoppe prosessen, som Dagbladet-forsiden til høyre viser og Nettavisen siterer slik: “Det kan godt hende at boken kan bli en bestselger, men det må ikke skje med skattebetalernes penger.” Partifelle Ib Thomsen følger opp i enda krassere vendinger:
Politiske barnebøker er noe helt nytt vi ikke har sett i Norge. Jeg mener det er en dårlig utvikling. Barn skal slippe å bli utsatt for politisk propaganda, sier Frps politiske talsmann, Ib Thomsen, til Dagbladet. Thomsen har ikke lest boken, men nøler ikke med å kalle dette «indoktrinering». “Det beklagelige er at Statens innkjøpsordning føler seg presset til å kjøpe boken og at kun en politiker omtales. Hvorfor ikke skrive om flere politikere, som Carl I. Hagen (Frp) og Kåre Willoch (H),” sier han til Nettavisen. […]
At politiske barnebøker er noe helt nytt i Norge er en like meningløs påstand som at 1550 innkjøpte eksemplarer gjør en bok til en bestselger, særlig med tanke på at det ellers er folk med Thomsens politiske grunnsyn som liker å påpeke hvor politisk barnelitteraturen var på 1970-tallet. Det er heller ikke vanskelig å finne bøker med et politisk tilsnitt på listen over fjorårets innkjøpte titler, der det endatil ligger en saftig godbit for NRK-hatende FrPere. Det bekymringsfulle er ikke kunnskapsløsheten på området, men at Thomsen insisterer på at Kulturrådet “føler seg presset til å kjøpe boken”, en påstand han gjentar litt lenger nede i intervjuet:
Statens innkjøpsordning føler nok at de må ta inn boken til Huitfeldt, hun er jo nærmest «sjefen» deres – bevilger pengene og styrer departementet dette kanaliseres gjennom.
To ting her. For det første er ikke et eneste eksemplar av Huitfeldts bok kjøpt inn. Søknadsfristen for ny norsk faglitteratur for barn og unge (som Huitfeldts bok faller inn under) er i år satt til 10. mars. Komiteen som skal behandle den (en gruppe som normalt er sammensatt av bokfagkyndige med bakgrunn fra bl.a. forfattersiden, bibliotek og illustrasjon) har antagelig ikke mottatt boka til vurdering ennå, med andre ord.
For det andre: det er innkjøpskomiteens medlemmer som tar beslutningen om innkjøp, ikke et anonymt “Statens innkjøpsordning”. Dermed er det faktisk komiteens enkeltmedlemmer Thomsen beskylder for å la seg presse til å gå inn for en bok mot bedre vitende. For meg blir dette et personlig spørsmål, da jeg i mange år satt i angjeldende innkjøpskomité og vurderte ny norsk faglitteratur for barn. Jeg vet hvor profesjonelt gruppen arbeider, og hvilke kriterier som legges til grunn for at en bok skal få en mest mulig fair behandling. Det skjer omtrent slik:
Etter at påmeldingsfristen er utløpt får medlemmene tilsendt kasser med mer eller mindre ferdige bøker (de fleste norske bøker er ganske uferdige tidlig på året). Medlemmene leser bøkene hver for seg, gjør sine notater og lager eventuelt en begrunnet rangeringsliste (jeg gjorde alltid det), før de samles til drøftingsmøte sent på våren. På møtet er det tilstede en representant for Kulturrådets administrasjon, som tar seg av referat og andre praktiske spørsmål. Vedkommende deltar altså ikke på noen måte i diskusjonen om hvilke titler som skal kjøpes inn.
Selv om vurderingskriteriene per idag ikke ligger ute til allmen lesing (det jobbes med saken, ifølge Kulturrådets nettsted), er de velkjente og begripelige nok for alle som har arbeidet med litteratur i en eller annen kapasitet. Hovedkravet er at boka skal holde god bokfaglig kvalitet. Det innebærer at teksten skal holde et høyt språklig nivå, illustrasjonene skal være profesjonelt utført, likeså layout og design. Med mer enn 300 forlag i Norge er dette ikke noe som alltid kan tas for gitt, og det er som regel noen titler som diskvalifiserer seg selv veldig raskt.
For faglitteraturen kommer det et viktig tilleggselement: boka skal formide et faglig tema på en klar og effektiv måte. Det hjelper lite at språket er elegant om det faglige er mangefullt (i tvilstilfelle kan man bruke fagkonsulent). Eller om illustrasjonene ikke klarer å belyse det teksten handler om. Eller om layouten er så rotete at leseren ikke klarer å finne fram – mangel på register i en bok med mange faktaoppslag kan være et fatalt grep i så måte.
Siden ordningen – i motsetning til de skjønnlitterære motstykkene – bare omfatter en mindre del av den samlede bokproduksjonen, kan det også tenkes at man i vurderingen av to ellers likeverdige titler ser på behovet. Tross alt skal de 1550 eksemplarene ut i bibliotekene, som takket være den samme innkjøpsordningen kan by på mange gode norske bøker om en lang rekke emner. Basert på fjorårets innkjøpsliste er jeg sannelig ikke sikker på om jeg ville ha satset på en biografi om Louis Braille i år, for å si det slik.
I den grad forfatterens bakgrunn drøftes, er det oftest med tanke på eventuell inhabilitet fra komitémedlemmenes side. I et lite norsk fagmiljø er problemet utbredt nok til å ta på alvor, og jeg valgte selv å trekke meg fra innkjøpskomiteen fordi det etterhvert ble for mange venner, slektninger og nære samarbeidspartnere i litteraturkassene. Men bortsett fra dette har hvem som helst rett til å få sin bok vurdert, også aktive politikere som skriver om andre politikere.
Mange har i det siste ironisert over at Siv Jensens parti ønsker å pålegge NRK å sende TV-programmet “Drømmehagen” til gammel sendetid (Ib Thomsen kommer faktisk inn på dette i Nettavisens intervju), slik de tidligere ville presse statskanalen til å sette “Norsktoppen” tilbake på sendeskjemaet. Mønsteret som avtegner seg er som forventet for et parti som ligger på den autoritære siden av det politiske kompasset, men ikke mindre bekymringsfullt av den grunn. Man merkt die Absicht, und man ist verstimmt.
19/01/2010 at 21:46
Libertinere når det gjelder børst, bil og tilfeldig samkvem mad personer av det annet kjønn men akk så reguleringsivrige og kontrollerende på så mange andre felt, ja…
19/01/2010 at 21:51
Det du sier er at du personlig går god for at vurderingene som blir gjort av komiteen er upartiske, og ikke tar hensyn til at forfatteren representerer deres egen oppdragsgiver?
Men hvis det senere kommer inn noen som ikke er så upartiske, f.eks. fordi de sympatiserer med det politiske budskapet i en Ap-bok om en Ap-politiker, hvordan kan man fange opp og motvirke dette? Er det bygget inn mekanismer i komiteen som sikrer politisk mangfold?
Og hvis det nå blir slik at en statlig komite velger å kjøpe inn til offentlige biblioteker en bok av og om kolleger av den sittende statsministeren, er det ikke noe her som skurrer? Jeg vet ikke hva alternativet er, men vi er inne på et område hvor en slik komite må tre veldig forsiktig.
19/01/2010 at 22:10
@Bjørn: Det jeg sier er at systemet er giret inn mot å velge bøker av god bokfaglig kvalitet, og ikke etter føringer ovenfra. Dersom det motsatte dokumenteres, istedenfor å insinueres slik FrP gjør nå, er jeg selvsagt villig til å revurdere mitt syn.
Var jeg Kagge forlag, ville jeg likevel ha vurdert å la være å melde boka på ordningen, om ikke annet så for å slippe å utsette innkjøpskomiteen for det kjøret man måtte forutse ville komme fra et parti som har gjort denne formen for kulturdiktat til en hjertesak (der skurrer det høyest for meg).
19/01/2010 at 23:46
“Dersom det motsatte dokumenteres, istedenfor å insinueres slik FrP gjør nå, er jeg selvsagt villig til å revurdere mitt syn.”
Ville det være tilstrekkelig dokumentasjon om boken blir kjøpt inn?
“det kjøret man måtte forutse ville komme fra et parti som har gjort denne formen for kulturdiktat til en hjertesak”
FrP er opportunister her. Men til gjengjeld har de ganske god teft for bisarre aspekter av norsk kulturpolitikk. Altså – ingenting av det de finner på i forhold til kulturpolitikken er spesielt seriøst eller prinsippielt. Det er mer en form for lek, de leker med den litt pompøse norske kulturpolitikken, og bidrar dermed til å undergrave den. Det synes jeg den fortjener. Det betyr ikke at det er diktat fra Jensen vi bør ha i stedet, men uten dem har vi kun floskler. En verden hvor ingen ler av det absurde i at en kulturminister skriver barnebok om en statsminister fra eget parti – en bok som så tas med i en vurdering for innkjøp med kulturdepartementets penger. Det skjer ikke nødvendigvis noe galt her. Men det _er_ morsomt.
For å trekke dette i mer seriøs og prinsippiell retning så tror jeg det har vært til skade for norsk kulturliv at det har gjort seg så avhengig av det offentlige. Innkjøpsordningen er en del av dette. Vi har fått noe igjen for det, et kulturliv med mye kvantitet, men mistet noe dypereliggende.
20/01/2010 at 00:49
“Ville det være tilstrekkelig dokumentasjon om boken blir kjøpt inn?”
Selvsagt ikke. Boka kan jo for alt vi vet fylle ordningens normale krav, og samvarians er uansett ikke kausalitet. Du mener ikke på ramme alvor at kravene til dokumentasjon av en korrupt politisk prosess (som dette i så fall ville være) skal være så lave som du antyder her?
20/01/2010 at 19:17
“Du mener ikke på ramme alvor at kravene til dokumentasjon av en korrupt politisk prosess (som dette i så fall ville være) skal være så lave som du antyder her?”
Jo. En bok av kulturministeren om en partikollega bør anses som partipropaganda. Det er helt greit at det gis ut, men det samme kulturdepartentet kan ikke da også bruke av sitt eget budsjett på å kjøpe inn boken. Det er en blanding av roller. Det hjelper ikke at komiteen er uavhengig.
Dette handler om demokratiske prinsipper, og også om tillit til slike ordninger. Cæsars kone må være hevet over mistanke.
Kanskje det hjelper å snu på dette: En kulturminister fra FrP skriver en biografi om Carl I. Hagen. Dette kommer etter mange års FrP-styre, som de har brukt til å bygge vennligsinnete nettverk i norsk kulturliv.
20/01/2010 at 19:18
For å presisere: Dette dokumenterer ikke at prosessen er _korrupt_. Men den dokumenterer at prosessen ikke er streng og ryddig nok.
20/01/2010 at 19:24
@Bjørn: Merker meg at du nå anklager innkjøpskomiteen for faglitteratur for barn for å være en del av et Ap-vennligsinnet nettverk i norsk kulturliv. Nok en gang uten å legge fram fnugg av bevis. Vet du, du får gjerne fremsette flere ubegrunnede påstander, men jeg setter strek for min del – diskusjoner av dette slaget fører erfaringsvis ingensteder hen.
Det som er synd, er at FrP-retorikk av dette slaget totalt saboterer det som måtte være av genuin kritikk mot dagens kulturstøttesystem. For ja, det er en god del å sette fingeren på, og jeg har markert meg som en som mener systemet trenger en overhaling. Men tilhengerne av dagens system trenger knapt nok venner, når de har fiender som Thomsen og Jensen.
20/01/2010 at 20:02
“Merker meg at du nå anklager innkjøpskomiteen for faglitteratur for barn for å være en del av et Ap-vennligsinnet nettverk i norsk kulturliv.”
Du misforstår meg. FrP anklager dem nok for dette. Det jeg sier er at _hvis_ boken kjøpes inn, så er det en veldig uryddig bruk av offentlige penger. Litt på samme måten som når firmaet til en venn eller slektning av en politiker tjener penger på en beslutning den personen påvirker. Det er ikke gitt at det er galt, men man er inne på farlig territorium. Akkurat hvor man passerer grensen til noe uakseptabelt vet jeg ikke, men denne boken er klart over.
Jeg tror på den store Ap-konspirasjonen i norsk kulturliv. Men jeg tror kanskje at Ap oppleves som så “normalt”, en slags standard for hva som er solid norsk politikk, at man kan bli blind for oppførsel som ikke ville blitt akseptert av andre partier. Tror du f.eks. virkelig at det ikke ville blitt bråk hvis det var en FrP- eller Høyre-minister det var snakk om?
Ellers kan vi jo diskutere fram og tilbake hvor grensen går, men det som forundrer meg mest er at at du ikke synes dette er _morsomt_.
20/01/2010 at 20:02
“Jeg tror på”
Det skulle være en ikke der. 😉
20/01/2010 at 20:37
Jeg synes det er kjempemorsomt, veldig søtt og litt perverst – for ikke å si småfrekt og litt rart – men først og fremst merkelig, forunderlig og forstemmende.
20/01/2010 at 23:45
«Politiske barnebøker er noe helt nytt vi ikke har sett i Norge»
Slik taler kun et menneske som aldri har fått oppleve undre som «Serafin og hans makeløse mesterverk». Jeg har ingenting annet enn medfølelse å bidra med!
21/01/2010 at 00:06
@Lasse: Takk, takk, Lasse. Hyggelig med en kommentar fra en som faktisk bryr seg om barnelitteratur i denne tråden. Og ja, helt enig i at geniale “Serafin” skjuler et kraftig politisk budskap. 😉
21/01/2010 at 07:32
“Hyggelig med en kommentar fra en som faktisk bryr seg om barnelitteratur i denne tråden.”
Det var da voldsomt?
Da jeg var barn leste jeg så mye barnebøker jeg kunne komme over. Jules Verne, Roald Dahl – og Philip Newth. Noe av det første jeg leste var bøker i “Historien om..”-serien.
Det er fra perspektiv som bibliotek- og barnebokentusiast jeg snakker. Partipropaganda fra en sittende regjering er dårlig barnelitteratur. Barn fortjener bedre.
21/01/2010 at 18:34
Dette handler vel bare om innkjøpskomiteen er uavhengig og tar sine beslutninger på rent faglig grunnlag (i tillegg til at medlemmene formelt er habile).
Verken NRKs barnetv eller bibliotekene skal eller kan redigeres fra Stortingets talerstol.
21/01/2010 at 18:59
@Konrad: Jepp, og det er det vi sitter igjen med etter FrPs talentløse håndtering. De eventuelle prinsipielle betenkelighetene drukner her, som i saken om Giskes direkteoppnevnelser til Kulturrådet, i partiets egen støy. For de av oss som ikke liker FrPs kulturpolitikk er de stadige fotskuddene til å leve med, men det eksisterende systemet hadde selvsagt ikke tatt skade av å ha møte saklig og prinsipielt begrunnet kritikk.
21/01/2010 at 20:28
Konrad: “Dette handler vel bare om innkjøpskomiteen er uavhengig og tar sine beslutninger på rent faglig grunnlag”
Så langt er det det det handler om. Men om de velger å inkludere partipropaganda fra den sittende regjeringen i innkjøpsordningen, så er det i beste fall en faglig dårlig beslutning. Jeg har egentlig ingen grunn til å tvile på at de velger riktig, men det er noe merkelig å ikke vurdere kvaliteten på arbeidet deres utifra beslutningene de tar. Hva annet har man å måle dem på?
Eirik: “men det eksisterende systemet hadde selvsagt ikke tatt skade av å ha møte saklig og prinsipielt begrunnet kritikk”
Ja, og jeg bidrar gjerne, som over her. Men jeg er sannelig ikke sikker på hvordan man kan formulere en alternativ kulturvisjon uten at det sårer mange av de som tar del i dagens politikk, og det derfor blir bråk i stedet for debatt. Kommer man med de store, prinsippielle ideene – privatiser NRK, legg ned innkjøpsordningen – blir svaret å komme med konkrete goder dagens politikk fører med seg. (I forrige runde var det til og med Ibsen det stod om.) Angriper man konkrete, absurde utslag av dagens politikk, blir svaret at dette er smålig, og man på vurdere helheten.
Angriper man kulturpolitikken i Norge får man hele den delen av samfunnet som lever av å skrive, snakke og tenke mot seg. Ikke rart de færreste gir seg inn på det.