Den kanskje enkleste forutsigelsen for det kommende tiåret er denne: Kinas globale posisjon vil styrkes på titallet. Det handler selvsagt om landets voldsomme økonomiske vekst, som fortsatte temmelig ufortrødent gjennom den økonomiske krisen som skapte negativ vekst i USA og EU. Det er også et resultat av politisk handlekraft: i Kina har man et skolevesen som leverer langt bedre resultater enn i sammenlignbare India, og samtidig bygger man raskt ut den fysiske infrastrukturen (høyhastighetslinjene, kjernekraftverkene og motorveiene) som ofte blir gjenstand for endeløs tautrekking i Vesten.
Dette handler også om å se Kina som en del av et større historisk mønster. Asia (særlig den østlige delen) er på frammarsj igjen, og kan mot slutten av århundret ha gjenvunnet den økonomiske og vitenskapelige posisjonen kontinentet hadde før renessansen innledet Europas storhetstid. Kinas fremgang vil i tiden som kommer ikke så avhengig av billig arbeidskraft, evnen til å kopiere og slapp arbeidslivs- og miljølovgivning som tidligere. Som Fredrik Hären påpeker i et interessant foredrag på NHO-konferansen nylig, gir Kinas (og det øvrige Asias) historie nå viktige konkurransefortrinn fremfor europeere og amerikanere.
Befolkningen i Kina har opplevd enorme endringer de siste tiårene, og er dermed mer åpne for forandringer enn nordmenn flest. Takket være vestlig kulturpåvirkning vet kineserne mer om vår kultur enn vi vet om deres – i de store byene kan den sosiale utviklingstakten til tider overraske. Ikke minst er kineserne klar over at videre vekst avhenger av nyskapende forskning. Resultat: Kinas andel av verdens samlede vareeksport vil være størst i 2020 med en andel på rundt 14 %, og man vil på dette tidspunktet begynne å se mange fastlandskinesiske motstykker til netbook-revolusjonen (skapt av taiwanesiske ASUS) og den indiske billigbilen Tata Nano. Som New Scientist påpeker: vi må forberede oss på Kinas vitenskapelige gjennombrudd.


Man kan si mye om Kinas leder Hu Jintao, men han er ingen Leonid Bresjnev

Det er ingen tvil om at Kina står overfor enorme utfordringer i årene som kommer. Miljøproblemer, sosial uro, ungkarseksplosjonen og en kommende eldrebølge vil sette Kommunistpartiet (CPC) på prøve. På den annen side er Kinas smmenbrudd blitt spådd tidligere, og enn så lenge viser CPC seg i stand til å håndtere problemene. Det er liten grunn til å tro at maktmonopolet oppløses før 2020, slik situasjonen er idag. Sammenligner man med tilstanden i Sovjetunionen ti år før det regimets fall, var utgangspunktet et helt annet. USSR var et oljeproduserende gerontokrati som var ute av stand til å dekke sine innbyggeres grunnleggende materielle behov, langt mindre konkurrere økonomisk med Vesten.
Sammenligningen med den forsvunne kommunistiske supermakten er også interessant i et annet perspektiv. I motsetning til hva situasjonen på 1980-tallet, vil Kinas vekst behøver ikke å komme på bekostning av USAs svekkelse. Den moderne globaliserte økonomien er ikke et nullsumspill der en aktørs fremgang er på bekostning av en annen. Kina vil gjennom hele det kommende tiåret være svært avhengig av at USA kan kjøpe landets produkter, betjene sin store gjeld og håndtere de internasjonale konfliktene landet ikke har noe ønske om å involvere seg i.
Dermed er det ikke sagt at ikke Kina har et ønske om å spille en større militær rolle, jamfør landets deltakelse i antipiratstyrkene utenfor Somalia (den første bruken av marinemakt i fjerne farvann siden 1400-tallet). Det innebærer blant annet en modernisering av Folkets Frigjøringshær, som idag er verdens største hærstyrke, men ikke akkurat respektert for sin militære slagkraft. Satsingen på avanserte femtegenerasjons kampfly og hangarskip bærer bud om at Kina mot slutten av titallet kan komme til å opptre med større militær selvtillit på den internasjonale arenaen.
Uansett hvordan det går med Kina det kommende tiåret, borger det for en mer turbulent verden. Om det usannsynlige skulle inntreffe at landet bryter sammen, vil verdensøkonomien miste sitt nest største lokomotiv, med uoverskuelige konsekvenser som resultat. Om veksten fortsetter som nå vil Kinas økonomi ha mer enn fordoblet seg i 2020, men samtidig vil landet neppe ha evne eller vilje til å opptre som “verdens politimann”. Den rollen vil et svekket USA fremdeles måtte ta, alene. Ingen ny kald krig med en todelt verden altså, men snarere en multipolar verden med skiftende allianser mellom de mest folkerike atommaktene.
En spesiell utfordring for Vesten blir å håndtere Kinas forhold til Afrika. Kineserne satser tungt på det ressursrike kontinentet, og kan også fremstå som et tiltrekkende politisk alternativ for mange statsledere. Demokrati etter vestlig modell har hatt begrenset suksess i Afrika, og man skal ikke se bort fra at mange land vil kunne fristes av ettpartisystemet som tok Kina fra rollen som verdens største u-land til verdens nest største økonomi på bare tre tiår.