Målet på vellykket fremtidstenkning er ikke å fremsette spådommer som  (mer eller mindre tilfeldig) viser seg å være treffsikre. Men når det er sagt er det selvsagt ikke utilfredsstillende når man faktisk viser seg å få rett. I 1999 utga jeg boka Fremtiden – hva vil skje etter år 2000?, som rimeligvis har en del å si om nettopp fremtiden. I siste nummer av tidsskriftet Nysgjerrigper skriver jeg om fire kvalifiserte gjetninger fra boka som har vist seg å være rimelig treffsikre:

1. Befolkningseksplosjonen. “Mens du leser denne setningen, blir det om lag 20 flere mennesker på jorda. På et minutt får jorda 120 nye innbyggere,” skrev jeg i boka Fremtiden. Jeg spådde altså at vi ville bli mange flere i fremtiden, og det slo til. Siden 1999 er vi blitt 800 millioner flere på jorda – like mange mennesker som det bor i hele EU og USA til sammen. Fortsetter det som nå, vil dagens befolkning på 6,7 milliarder øke til over 7,5 milliarder i 2019. […]
2. Hjemmeroboter. Jeg har alltid vært opptatt av roboter, og skriver blant annet dette om dem i Fremtiden: “Kanskje vil de nyttigste robotene våre være av det dumme og enkle slaget. Fordi de er billige å produsere, kan dumme roboter bli vanlige i hjemmene.” Jeg ser på en enkel og dum hjemmerobot mens jeg skriver dette. Den heter “Roomba” og ser ut som en diger hockeypuck. Den gjør en av de kjedeligste jobbene jeg vet om, støvsuging, helt automatisk. Det er solgt millioner av roombaer, og nå finnes det også varianter som kan vaske, klippe gresset og rense takrenner.
3. Genkartet. I boka spår jeg at folk en dag kan bestille en oversikt over arvestoffet i kroppen, som blant annet kan fortelle hvilke sykdommer det er sjanse for at man kan få. Arvestoffet ditt er bygd opp av tusenvis av gener, og jeg kaller oversikten for et “genkart”. Jeg trodde det lå langt fram i tid, men i dag fins det nettsteder som lar deg kjøpe ditt genkart om du sender inn en konvolutt med en spyttprøve. Det tar noen uker å lage kartet, så får du tilsendt en nettadresse der du kan finne ut om du har gener som fører til sykdom.
4. Hjernehjelperen. Mange av gjetningene mine blir halvveis riktige. I boka skriver jeg om hjernehjelperen, en liten lommedatamaskin som er stappfull av informasjon, og som lar deg søke på nettet uansett hvor du befinner deg. Jeg kalte den for hjernehjelper fordi en slik maskin vil være en nyttig “hjelper” for hjernen. Det jeg ikke skjønte i 1999, var at mobiltelefonene (som var veldig enkle på den tiden) ville utvikle seg til små datamaskiner. Dagens smarttelefoner kan gjøre det samme som min hjernehjelper og mer til – blant annet kan smarttelefoner vise film og fortelle deg nøyaktig hvor du befinner deg.

Den første gjetningen var den enkleste, fordi sannsynligheten for at en befolkningsvekst på 70-80 millioner i året skulle stoppe brått er svært liten – ikke minst i et tiårsperspektiv, som denne artikkelen hadde. Demografi er gjennomgående et felt der forutsigbarheten er langt høyere enn i f.eks. politikken, det samme gjelder teknologi. De tre teknologiske gjetningene kan alle ses på som rimelige videreføringer eller ekstrapoleringer av teknologi som fantes i 1999.
Nok selvskryt i denne omgang, dog: hva med blunderne? Jeg må da også ha gjort mange av dem? Ved gjennomlesing finner jeg ikke så mange. Det kan delvis tilskrives bokas form (den er lite bombastisk til meg å være), men hovedsaklig det korte tidsperspektivet. Her er likevel noen utvalgte godbiter:

  1. Insekter som mat. Under tittelen “Små husdyr er bedre enn store” skriver jeg inngående om mulighetene som ligger i å spise insekter (s. 66). Denne uhyre effektive og proteinrike føden konsumeres allerede i stor skala i Asia og Afrika, men så langt er det intet som tyder på at insektspisere vil være noe annet enn en marginal gruppe i vår del av verden. Da er det langt mer sannsynlig at vi kommer til å spise protein produsert i bioreaktorer, som jeg også skriver om i boka (s. 68).
  2. Tidsperspektivet på lesebrettet. På side 102 skriver jeg følgende om produktet vi idag kaller leseplate eller lesebrett, men som jeg valgte å kalle “e-bok”: “E-boken […] vil vise svart tekst på en hvit skjerm og ha omtrent samme størrelse og vekt. Men her slutter likhetene, for e-boken kommer bare til å ha én side. Du blar i boken ved å trykke på knapper langs kanten av siden. E-boken vil ha alle fordelene med digital tekst. Du kan søke etter ord og uttrykk i teksten, du kan ha plass til tusenvis av bøker i e-bokens hukommelse og du kan hente nye bøker fra Internett.” I og for seg intet galt i denne skildringen, bortsett fra at jeg ser for meg at det blir vanlig i 2050.
  3. Satellittelefonen (s. 107). I 1999 var Iridium et ungt og lovende selskap, og jeg var temmelig overbevist av forretningsideen om å levere telefoni til et bredt publikum via satellitt. Satellittelefonen hadde enkelte fortrinn fremfor mobiltelefonen, som svært god dekning i grisgrendte strøk og på åpent hav. Men Iridium-telefonene hadde også noen ulemper, som dårlig dekning inne i hus. Hvorom alt er felte markedet sin dom over Iridium, og satfonen, som jeg var så dristig å kalle den, er idag et nisjeprodukt for militære, krigsreportere og hjelpearbeidere.