Jeg er nå igang med min periode som testperson for Buskerud Fylkesbiblioteks ebokprosjekt. Jeg har tidligere fått tilsendt en Cybook OPUS-leseplate, som jeg måtelig fornøyd med rent utførelsesmessig. Idag fikk jeg muligheten til å laste ned ebøker fra digitalbok.no, som er en av fylkesbibliotekets samarbeidspartnere, og landets ledende forhandler av ebøker så langt.
Nedlastingen skjedde fra min nyopprettede konto på digitalbok.no, der man hadde gjort fem norske titler tilgjengelige. Bøkene er gjort tilgjengelige som åpne PDF-filer, det vil si at filene kan vises på en hvilken som helst maskin som støtter PDF. Den eneste kopisikringen er “vannmerket” som er lagt inn i alle ebøkene, en liten tekstremse som identifiserer filen som tilhørende en spesifikk person.

digitalbok-skjermdump

Fordelen med vannmerking er at brukerne av eboka fritt kan flytte den fra en lesemaskin til en annen, og gjerne låne bort boka bort til andre (slik loven tillater nå). Men dersom boka skulle finne veien ut på et fildelingsnettverk, vil det altså være enkelt å spore den tilbake til den opprinnelige eieren. Så langt så greit, i grunnen. Men så var det praksis, da, og her har digitalbok.no gjort et underlig valg.
Vannmerketeksten er kjøperens navn og adresse, epostadresse og telefonnummer, plassert nederst på hver eneste bokside. OK, så skjønner jeg at dette gjøres for å skremme folk fra å dele filer ulovlig. På den annen side: etterhvert som leseplater og andre lesemaskiner blir vanligere, vil det uunngåelig skje at ebøker kommer på avveie uten kjøperen kan holdes ansvarlig for det. Tyveri av leseplater er et sannsynlig scenario, en venn som har lånt eboka helt lovlig men som så sprer den ulovlig et annet.
Slik kan informasjon om hvem som har kjøpt hva, spres fritt på nettet. Det burde ikke være nødvendig å påpeke det, men lesevanene våre hører til privatsfæren. Tanken på at eboka for all fremtid vil være “brennemerket” med ens eget navn kan holde lesere unna bøker om personlige emner som f.eks. seksualitet. Tenk tenåring som ønsker å lese Virvarr i ebokform uten å ville risikere at det en gang blir annonsert for en hel verden, for eksempel. Dette kunne vært løst ved å bruke en unik kunde-ID som kun bokhandelen kjenner. Like sporbart i tilfelle ulovlig spredning, og langt mindre problematisk personvernmessig.
Det mest slående problemet er likevel valget av PDF som ebokformat. Erfaringen har gjort meg til en motstander av PDF på leseplater, fordi ebøkene gjerne er designet for en spesifikk skjermstørrelse mens leseplater kommer i ulike størrelser. Resultat: en PDF-ebok som er designet for en iRex ILiad med en skjermoppløsning på 768 x 1024 billedpunkter, vil ofte ikke kunne vises på en typisk leseplateskjerm på 600 x 800 bildepunkter uten at skriften blir veldig liten, eller sidene deles opp på uhensiktsmessige måter.

4011544400_5ff0829df5

Det er nettopp dette som skjer med ebøkene fra digitalbok.no. Når jeg laster dem inn på Cybook OPUS, som er en leseplate i lommeformat og følgelig har en skjerm som er under halvparten så stor som en typisk bokside, blir skriften liten. Den blir faktisk så liten at mine 45 år gamle øyne ikke klarer å lese teksten uten at det begynner å murre i pannebrasken. Den lysegrå bakgrunnen, som normalt ikke er et problem, blir med ett ganske ubehagelig å forholde seg til. Hva mer er: tekststørrelsen på som ses på leseplaten til høyre på bildet over, er faktisk det maksimale som tillates.

4011543014_ea68104b13

Sony PRS-300 til venstre (like liten, men mye penere og billigere) har heldigvis innstillinger som lar meg lese skriften i en middelaldrende mann-vennlig størrelse. Men da får jeg altså problemet med manglende innrykk, setninger som avbrytes midt i og linjer som blir liggende oppå hverandre, som man ser til på bildet over (det digitale vannmerket ses nederst på skjermen, forøvrig). Den beste løsingen så langt har vært å overføre ebøkene til Sony PRS-600. Selv om jeg heller ikke her bør forstørre skriften for mye, er skjermen stor nok til at ebøkene blir leselige, i det minste. 🙂