Oppgradering av OS X og Ubuntu: to familieerfaringer

Det har vært stille på Linuxfronten her en stund, og hovedårsaken til det er at mitt favorittoperativystem har fungert helt perfekt i måned etter måned etter måned. Det er jo gjerne slik at det er lettere å gi lyd fra seg når det er noe man irriterer seg over. Så derfor denne lille hyllesten til siste versjon av Ubuntu, og da særlig oppgraderingsrutinnene.
Ja, for i løpet av de siste ukene har jeg endelig somlet meg til å oppgradere mine foreldres PCer (en Lenovo og en HP). De fungerte lenge prikkfritt (null virus og malware, selvsagt), med unntak av ett irriterende problem på min fars PC. YouTube nektet å fungere. Jorunn og jeg prøvde alt som var å prøve, inklusive å av- og reinstallere Flashplayer på alle tenkelige måter, uten hell.

Slik oppgraderer man et OS i vårt århundre. Hører dere, Apple?
Dermed var incentivet der for å oppgradere til 9.04. Nå husker jeg hvordan dette pleide å være. I sin tid (3-4 år siden) var installasjon og oppgradering av Linux en omstendelig for ikke å si neglebitende affære. Man var aldri helt sikker på om installasjonen ville “sitte” (jeg glemmer sent den gangen Red Hat måtte installeres tre ganger før alt funket), og det var alltid masse mekk med periferienheteter etter installasjonen. Man trakk et lettelsens sukk om skjermen var brukbar, for å si det slik.
Situasjonen idag kunne ikke vært mer forskjellig. I dette tilfellet innebar oppgraderingen å gjøre menyvalget /System/Administration/Update Manager på min fars maskin, klikke på “Upgrade” på et sprettoppvindu lik det over, og gå inn på stua og ta en kopp kaffe med foreldrene. Etter ca 30 minutter var hele oppgraderingen lastet ned og installert, og maskinen klar til omstart.
Jeg gjorde det samme på min mors maskin, mens jeg sjekket at alle periferienheter og all programvare fungerte som normalt på min fars (selvsagt gjorde det det). Det eneste som ikke fungerte, var – selvsagt – YouTube! Etter å ha eliminert operativsystemet som årsak, kom jeg til slutt på løsningen i et klaske-seg-på-pannen-øyeblikk. Feilen viste seg å ligge i Firefox’ Adblock-program, som hadde gått bananas og bestemt seg for å beskytte min far mot alt YouTube-inhold.
Ikke spør meg hvordan Adblock fikk slike innstillinger. Og spør meg definitivt ikke hvordan et Firefox-program også kunne stoppe YouTube i Opera, men faktum er at begge fungerte normalt etter at Youtube-strenger ble fjernet i Adblocks liste. Hvorom alt er: samlet tid for å oppgradere to PCer og fikse Adblock: én time og fem minutter.
Samtidig, her på Tøyen, hadde Jorunn bestemt seg for å oppgradere sin versjon av Mac OS X versjon “Tiger” til versjon “Snow Leopard”.  Siden hun hopper over en generasjon av Apple-OSer, er oppgraderingen dyr – 1490 kroner. Prisen er nå så sin sak. Det som virkelig irriterer er at oppgraderingen tvinger henne til å kjøpe en drøss med iLife-programmer hun ikke trenger.
Egentlig burde det ikke overraske, da Apple tross alt er et firma som lever etter Henry Fords diktum om bilfarger. Det som derimot kommer som et sjokk i 2009 er at Jorunn måtte bestille en fysisk DVD. På hennes Mac finnes det ikke noe sprettoppvindu som dukker opp og forteller at en ny versjon av systemet er klart for nedlasting. Hun måtte isteden gå til en fysisk butikk og kjøpe sitt operativsystem i en eske.
Nå viste det seg at Eplehuset i Oslo var noe så retro som utsolgt for snøleopardburker. Følgelig bestilte Jorunn på nettet den 15. september. Idag, den 24., ankom DVDen. Vi har undret oss mye over hvilke omveier ponniekspressen tok på sin vei, men konstaterte uansett at den gjennomsnittlige overføringshastigheten er mye lavere enn de 3-4 MB/s som Ubuntu føyk ned med.
Så hva er poenget med denne postingen, bortsett fra å hovere over de to lederne på markedet (ja, for ingen tror vel at det blir mindre retro å oppgradere fra XP til Windows 7 senere i høst)? Først og fremst å fastslå at vi på viktige områder nå finner den største innovasjonen i det åpne kildekodemiljøet. Jeg er den første til å innrømme at Linux for lenge så ut som et prosjekt som prøvde å kopiere Microsoft og Apple. Mange vil si at grensesnittet fremdeles bærer for mye preg av det.
Men på andre områder ligger pingvinistene nå lysår foran de kommersielle. Oppgradering og installasjon er bare en del av et større bilde, som blant annet omfatter programhåndering. Jada, Apples App Store for iPhone er kul, men Linuxbrukere har brukt slikt i årevis. Det sentraliserte programvareregisteret innebærer at alle nytteprogrammer du har installert, også blir oppdatert til siste versjon.
Mine foreldre sitter altså med splitternye versjoner av OpenOffice, Firefox og VLC, til en samlet pris av kroner 0, mens Jorunn betaler nesten 1500 for et system som krever at hun selv oppdaterer applikasjoner (i den grad de fungererer under det nye systemet). Denne svært brukervennlige instillingen er nå i ferd med å spre seg til mobiltelefonverdenen via Nokias kommende N900-modell. Den er Linux-basert, og skal basere seg på samme slags system som Ubuntu for oppdatering. Gleder meg allerede. 😉