Informasjonsavdelingen til det amerikanske energidepartementet, EIA, har sluppet sin årlige sommerrapport, melder Michael Klare i Salon.com. EIA International Energy Outlook 2009 forsøker å analysere verdens energimarked frem mot 2030. Rapporten er et oppkomme av tall og tabeller, men det mest interessant er kanskje grafen nedenfor. Den viser oljeprisen i 2007-dollar, slik den blir anslått i årets rappport, sammenlignet med fjorårets (i rødt).

oljeprs

Den enkleste forklaringen på den slående forskjellen – 2030-prisen settes nesten dobbelt så høy i årets rapport – er at departementet har fått ny politisk ledelse siden 2008-rapporten. Men Michael Klare påpeker at det ligger solide tall bak begrunnelsen. Det viktigste: anslaget for fremtidig produksjon av konvensjonell olje (den typen vi henter opp av underjordiske og undersjøiske reservoarer, som i Saudi-Arabia og Norge) er kraftig redusert.

Så sent som i 2007-rapporten antok man at det ville være mulig å produsere 107 millioner fat med konvensjonell olje daglig i 2030, mot 81,5 millioner fat i 2006. Nå er anslaget kuttet med 14 millioner fat, til 93 millioner per dag. Rapporten antar at produksjonen av ukonvensjonell olje (som bl.a. produseres av tjæresand og oljeskifer) vil øke kraftig, men ikke på langt nær nok til å dekke opp for reduksjonen i lett tilgjengelig olje. Resultat: økende problemer med å dekke etterspørselen vil drive prisene i været i tiårene fremover.

Men selv om oljeprisen stiger, blir den neppe katastrofalt høy ifølge EIA. For samtidig med at produksjonstallene er nedjustert er også anslagene for forventet etterspørsel i fremtiden kraftig redusert i de senere årenes rapporter, fra 119 millioner fat i 2025 til 101 millioner fat. I årets rapport er det derfor et samsvar mellom tilbud og etterspørsel i 2030, noe som burde gjøre oljeprisen håndterbar. Man finner tilsvarende tall i det internasjonale energibyrået IEAs siste energirapport, forøvrig – der antas det en etterspørsel på 105 millioner fat per dag i 2030.

Hovedproblemet med dette regnestykket er ifølge Klare at man ikke har tatt hensyn til hvor høy den økonomiske veksten i Kina og India kan bli de neste tiårene. Midt i en krise som har ført til tosifrede fall i økonomien til en lang rekke land i det rike nord, opplever Kina og India økonomisk vekst. Mye tyder på at denne veksten vil øke på mot slutten av dette året og i begynnelsen av neste, hvilket innebærer at disse landenes oljetørst kan vokse raskere enn projeksjonene det kommende tiåret.

Energirapporten har i en årrekke spådd at Kina vil overta USAs rolle som verdens ledende energikonsument, men årstallet for når det skjer flyttes stadig nærmere vår tid: i 2006 antok man at Kina ville overta ledertrøya mellom 2026 og 2030, i 2007 var det nedjustert til 2021-2024, i 2008 var tidsperioden 2016-2020. Og i årets rapport antas det at Kina blir nummer én før 2014 – en klar indikator på at landets innflytelse på verdens energimarked blir langt større i 2030 enn vi forestiller oss idag.

Hva betyr alt dette? Først og fremst at oljealderen ikke på noen måte er over med det første. Tvert imot: etterhvert som konvensjonelle ressurser minker og ukonvensjonelle blir viktigere, kommer den økonomiske og politiske kampen om fossile brennstoffer til å hardne, og nye aktører vil bli viktige. På produsentsiden ligger Canada, Brasil og Venezuela an til å få en ledende stilling fram mot 2030, fordi de sitter på enorme reserver av ulike typer ukonvensjonell olje.

På konsumentsiden er det verdt å merke seg at det ikke bare er Kina og India som blir viktige, det gjør utviklingland i sin alminnelighet. I 1990 sto de for 17 % av verdens energiforbruk, i 2030 antas de å stå for 41 % og dermed ligge likt med landene i det rike nord. Legger man til de betydelige miljøproblemene som vil følge om man velger å satse for fullt på ukonvensjonell olje, er det ikke vanskelig å fastslå at stikkordet for verdens energimarked de kommende tiårene er turbulens.