Ære være Venstres Abid Raja for hans mange og iherdige forsøk å få innvandrings- og integreringsdebatten over i et mer produktivt spor enn den har vært på det siste året. Et av hans siste utspill er forslaget om en troskapsed som må avlegges av alle som har fått innvilget statsborgerskap i Norge (dagens frivillige troskapsløfte er det få som avlegger), fortrinnsvis ved en seremoni. Eden lyder som følger:

“Fra dette øyeblikk og fremover, sverger jeg min lojalitet til Norge og dets folk, til dets demokratiske syn som jeg deler, til de rettigheter og friheter som jeg respekterer, og til dets enhver tid gjeldende lovverk som jeg erklærer å etterleve.”

Som faste lesere av denne bloggen vil vite, er jeg en av dem dette potensielt angår. Jeg er britisk statsborger (hovedsaklig av sentimentale årsaker), men holder muligheten åpen for å søke norsk statsborgerskap en gang i fremtiden. I motsetning til en del av innvandrerne Dagbladet har snakket med, ville jeg ikke ha nektet å avlegge eden, men hadde heller ikke vært istand til å ytre ordene uten å stusse over hvor fremmede de virker.
Først og fremst fordi selve ideen om en troskapsed for folk flest slår meg som unorsk. At nye amerikanere må avlegge verdens kanskje lengste troskapsed er ikke så rart, all den tid det det å sverge troskap til flagg, land og Gud er vanlig der borte. Jeg tenker på The Pledge of Allegiance, som siden den ble skrevet i 1892 har vært avlagt av høy og lav i USA, fra kongressrepresentanter til skoleelever (det siste har gjort eden til en gjenganger i rettsvesenet, for øvrig).
Vi har ikke ingen tilsvarende tradisjon i det moderne Norge. Utover det grunnloven pålegger embedsmenn og kongelige, er dette i det store og hele et ganske edfritt samfunn. Norske barn legger ikke hånden på brystet og sverger troskap til flagget på 17. mai, norske jurymedlemmer forsikrer bare å gjøre sitt beste, liksom vi alle lover å ikke lyve på selvangivelsen når vi sender den inn (om Forsvarets Troskapsformaning er for en troskapsed å regne, er jeg ikke hobbyjurist nok til å gjette meg til).

poaweb3ms

Hvorom alt er: det er vanskelig å se for seg at mange nordmenn vil se på situasjonen over som noe vi ønsker i norske klasserom. Og om vi ikke ser en generell økning i bruken av troskapseder i landet, vil vi jo faktisk havne i den underlige situasjonen at et lite mindretall av folket vil ha sverget troskap til landet, mens det store flertallet knapt vil ane hva en troskapsed innebærer. Det blir kongen, embedsverket og innvandrerne, liksom.
Ordvalget i Rajas edsforslag er også interessant. Eden er åpenbart inspirert av Australias “Pledge of Commitment”, som man finner på denne listen over troskapseder for innvandrere:

From this time forward, under God,
I pledge my loyalty to Australia and its people,
whose democratic beliefs I share,
whose rights and liberties I respect, and
whose laws I will uphold and obey.

Fornuftig nok har Raja fjernet henvisningen til Gud i den norske oversettelsen. Men for egen del syns jeg avsnittet om folket, “hvis demokratiske idealer jeg deler”, ikke er mindre problematisk. Dels fordi jeg har møtt på nok representanter for det norske folk som ikke deler det jeg vil kalle demokratiske idealer, dels fordi begrepet “folk” er konkret i en helt annen forstand enn symbolene flagg, Gud og land. Det er umulig å være lojal overfor 4,7 millioner individer, og i det øyeblikket vi begynner å gjøre ideen om “folk” til et symbol kan vi havne på ville veier…
De fleste land som gjør dette, ser ut til å følge i USAs fotspor, og avkrever lojalitet til grunnloven eller  statsoverhodet. Så kanskje ender Norge opp med å gjøre som i Storbritannia og Canada, hvor nye borgere må sverge troskap til den regjerende monarken og hennes arvtakere. Eller man kan velge å gå samme vei som India og Sør-Afrika, som vektlegger troskap til landenes grunnlover.
Ingen av delene er uproblematiske, dog. Det finnes vitterlig nok av nordmenn som ville nekte å sverge troskap til Harald V og alle hans arvinger, eller den evangelisk-lutherske religion som statsreligion, om ikke vi skal avkreve nye statsborgere det samme. I det hele tatt: jo mer jeg tenker gjennom dette, desto lettere blir det å forstå konklusjonen som den forrige regjeringens utvalg trakk da muligheten for et obligatorisk troskapsløfte ble drøftet i 2004:

Utvalget ønsker ikke å gjeninnføre troskapsløftet [som var påkrevet til 1976, min anm.] og bemerker at det ikke synes å ha noen mening å avgi troskapsløfte til Grunnloven. Et troskapsløfte kan ikke formidle noe om betydningen av statsborgerskapet. Utvalget mener at løftet vil være uten betydning i andre sammenhenger også.