Steinar Lem fortsetter sitt korstog mot islam i dagens Dagbladet, og presenterer følgende påstand som eksempel på hvordan snikislamiseringen brer om seg:

Rikskonsertene kan ikke lenger ha et program med norsk musikk og norske artister alene. De må putte inn noen minoritetsgrupper som har en annen musikk. Sånne ting er ofte et veldig sterkt krav. Det er blitt forbudt å gjøre noe som er veldig norskt.

Nå har ikke Dagbladet tatt telefonen til Rikskonsertene for å konfrontere dem med denne interessante påstanden, og bra er nok det. For tar man en tur innom Rikskonsertene.no, skal det godt gjøres å finne verfikasjon. Blant vårens konserter kan Rikskonsertene f.eks. tilby Andvake basert på Jon Fosses teaterstykke, der musikken er ved hardingfelespilleren Benedicte Maurseth.
Man kan også nyte Tjære Være Treklang, en konsert med tradisjonelle norske instrumenter lagt til norske stavirker, med musikere med utvilsomt etnisk norske navn. Det påståtte forbudet rammet tydeligvis ikke disse konsertene. Eller for den sakens skyld Mari Boines konsert, i den grad Boines samiske musikk kan sies å representere norsk kultur, da. Vanskelig å vite i disse tider.
Men de to første eksemplene alene er nok til å fastslå at Steinar Lem enten lyver blankt, eller simpelthen har latt være å sjekke hva Rikskonsertene tilbyr før han fyrte løs: en rekke av deres konserter har både norsk musikk og norske musikere alene. Dermed er det ikke sagt at det ikke er konserter på vårprogrammet med et solid innslag av unorsk kultur. Man kan for eksempel få et møte med tyskeren Johannes Brahms (musikerne er etnisk norske, dog).
Noe skumlere er La Serva Padrona, et italiensk 1700-tallsstykke med minst to utøvere som kan ha bakgrunn utenfor landets grenser. Det svenske progmetallbandet Opeth er definitivt unorsk, likeså komponisten som skrev musikken til korturneen til Brazz Brothers (instrumentene de spiller på er også unorske). Klinsjeren er likevel turneen med Bobby McFerrin. Noen av oss vil hevde at mannen er et musikalsk geni, men utseendemessig fremstår han som fyllmasse til glede for minoritetene.
Det mest slående med Lems angrep på rikskonsertene er likevel at hovedmålet for hans rasende angrep er så lite synlig på vårens konsertliste: jeg har lett lenge og vel, og kan faktisk ikke finne en eneste åpenbar muslim. Det hadde virket snodig, for ikke å si ulogisk, om ikke jeg lenge hadde ment at Lems utspill – og det store flertallet i samme retning – aldri har handlet om islam alene.