Idag deltok jeg en debatt med Andreas Wiese i “Radioselskapet” på P2 (16.02.09 oppe til høyre på siden), der temaet var avisenes fremtid. Wiese og jeg var skjønt enige om det meste, men det ble tilløp til temperatur (og ditto bredt smil på programleder) da vi begynte å snakke om finansiering av nettaviser kontra papiraviser. Wiese understreket det problematiske i å basere alle avisenes inntekter på reklameinntekter, blant annet fordi det gjør dem svært konjunkturavhengige.
Jeg svarte som leser at jeg ikke kunne gjøre meg opp noen mening om hvor bærekraftig denne modellen er, da jeg ikke vet hva det koster å produsere en nettavis, kontra det å utgi det hele på papir. Det jeg vet er at reklameinntekter er helt avgjørende for aviser, uavhengig av medium. Jeg vet at papiravisdrift i Norge ikke nødvendigvis er lønnsomt på papir – ellers hadde vi ikke hatt pressestøtten. Og jeg vet at det er svært mye billigere å distribuere digitalt. I en artikkel fra FastCompany nevnes disse tallene for New York Times:
From the NYT’s financial report, production costs in terms of raw materials and wages/benefits tally around $844 million a year. Carlson has info suggesting the newsroom costs total around $200 million a year, meaning it costs some $644 million to print and distribute the physical newspaper.
Jeg vet ikke om disse tallene har overføringsverdi til Norge, men et forhold rundt 80/20 stemmer ikke så aller verst med erfaringene fra bokbransjen, der man gjerne antar at rundt 70 % av bokprisen skriver seg fra papirleddet – eller trykking, distribusjon, lagerhold og salg i bokhandel om man vil. Uansett er digital distribusjon langt rimeligere enn dette. Gitt den store kostnadsbesparelsen, må jeg undres over om det virkelig er slik at det er umulig å finansiere god journalistikk med et papirløst budsjett.
Kan hende er det det, men så langt har ingen tatt seg bryderet med å forklare meg som leser av nettaviser hva som eventuelt er galt med modellen. Jeg hadde en lang og hyggelig prat med Andreas Wiese etter diskusjonen, og han var absolutt oppsatt på å se nærmere på denne saken. Forhåpentligvis er dette altså noe som blir fulgt opp i nær framtid. 🙂
16/02/2009 at 18:38
Avisproduksjon og distribusjon på nett har som du påpeker helt klare økonomiske fordeler. Selv kunne jeg godt ha lest nettutgavene. Grunnen til at jeg likevel kjøper papirutgaven er at jeg ikke gidder å sitte rett opp og ned og stirre inn i en pc-skjerm, eller enda verre – en mobilskjerm på bare noen få kvadratcentimeter i størrelse. Da betaler jeg heller de 10-15 kronene som en papiravis koster og lener meg godt tilbake på stolen.
Hvis nettavisene likevel klarer seg med kun reklamefinansiering så er jo det greit. Men hvis de etterhvert begynner å ta betalt for tjenstene sine tror jeg mange lesere vil “flykte” tilbake til papirutgaven. Og i så fall vil nettavisene bli mindre attraktive også for anonnsørene. Det kan derfor bli en vanskelig avveining om disse to finansieringsmodellene lar seg kombinere på en god måte.
16/02/2009 at 21:09
Eit tilsvarande, norsk reknestykke ville nok landa nærare 70/30, kan hende henimot 2:1 mellom trykk/distribusjon og redaksjonell produksjon. Og slik eg kjenner forholdet mellom annonseprisar på nett og på papir, er det eit stykke att før forholdet nærmar seg det. Du får mange fleire auge per krone på nett enn i avis.
Og som tidlegare journalist veit eg at allereie då tilhøvet var omlag 50/50 mellom inntekter frå annonser og abonnement, var presset frå annonseavdelinga følbart (eller sagt på ein annan måte, det gjenspeilte styrkeforholdet mellom inntektskjeldene). Les ein reine nettmedier (norske), er det mykje som tyder på at det presset kjennest vel så godt der (eller i samme forhold til inntektsforedeling). Plakatar er fine å ha, men dei duger dårleg til å byggja vanntette skott med.
Når det er sagt, finst der nettmedier (t. d. Salon) som eg faktisk finn det verdt å betala abonnement for.
16/02/2009 at 21:59
Lars: Takk for oppklaringen. Jeg var også lenge en trofast Salon-abonnent, og sluttet først å betale da jeg begynte å gå litt lei av formen og ble en sporadisk leser. Så ja, det fins definitivt journalistikk det er verdt å betale for, spørsmålet er om vi klarer å utvikle den i Norge.
16/02/2009 at 22:38
Forholdet mellom fysiske og ikke-fysiske utgifter varierer nok svært mye tror jeg. Forholdet er noe helt annet for små aviser enn for store. (det koster mye å lage avis nr. 1, men lite å lage avis nr 300 000).
Dermed har vi jo hele problematikken rundt økende skalautbytte som vi har for papiraviser, men som jeg er usikker hvordan vil fungere for nettaviser (om det blir bedre for små relativt til store), men jeg frykter at annonsørene fremdeles i stor grad vil trekkes mot de store avisene. Men det er kanskje en annen diskusjon?
16/02/2009 at 23:22
Selvsagt vil det være konjunkturavhengig å basere noe på reklameinntekter. Men vil ikke alle slags inntekter være konjunkturavhengige?
16/02/2009 at 23:51
Ronny: Interessant poeng med annonsørene. Det er jo ikke utenkelig at også mindre aviser kan tiltrekke seg annonsører tilpasset deres kundegruppe eller geografiske område, men forstår jeg Andreas Wiese rett blir det rett og slett ikke nok penger av det i Norge til at det går rundt uansett.
Rune: Godt poeng. Selvsagt kan både løssalg og abonnement påvirkes av konjunkturene. Her har vi fremdeles endel å gå på, men i USA er krisen så dyp for mange at jeg vil tro det å kutte på utgifter til aviser vil hjelpe på mangt et familiebudsjett.
17/02/2009 at 14:50
Det er akkurat dette jeg skriver om nå! Eller nesten, min sak er mer vinklet på eventuell “pressestøtte” til nettmedier. Skal du på debatten på Blå om e-bøker kl. 19 i kveld?
17/02/2009 at 14:54
Julie: Spennende du skriver om dette, jeg jobber med en bloggposting om samme type problemstilling. Nei, jeg skal ikke på debatten ikveld, har ikke tid. Men jeg blir intervjuet av NRKs “Kurer” i ettermiddag i anledning debatten, så jeg får uttalt meg.
18/02/2009 at 00:34
Notater fra debatten her:
http://www.espen.com/julie/archives/2009/02/ebokdebatt_p_bl.html
18/02/2009 at 12:17
Jeg ser at både nettavis og New York Times er nevnt, derfor tenkte jeg at jeg skulle nevne dette, de har lansert en skumleser:
http://prototype.nytimes.com/gst/articleSkimmer/
(Den krever bare en moderne nettleser, jeg har prøvd den i Firefox 3. Den fungerer også i den umoderne nettleseren Internet Explorer, versjon 7 eller 8.)
Les mer om det her:
http://firstlook.blogs.nytimes.com/2009/02/13/sunday-browsing/
Tydeligvis er er skumleseren en god ide, for jeg har lest enda mer NY Times enn vanlig siden jeg oppdaget dette. Vel, jeg oppdaget leseren i går, men jeg har lest klart mer enn før. Må være fordi jeg rett og slett finner alle de interessant sakene.
Men hva er den mest effektive måten å bruke denne tjenesten? Jeg bruker høyreklikk for å åpne artiklene i en ny fane i Firefox, og samler på den måten masse lesestoff. ctrl-click fungerer ikke som vanlig, artikkelen blir bare åpnet i en ramme. Vanlig klikking fungerer som normalt, men dette nullstiller skumleseren. Det er også teit at man ikke kan fjerne unødvendige seksjoner, som sport. Eller så burde man hatt mulighet til å endre rekkefølgen på seksjonene. (Da jeg prøvde Audible-versjonen av NYT syntes jeg det var litt upraktisk å møtte ta opp spilleren og spole forbi den hver gang man kom til sporten.)
Visste du at han som fant opp tv-nyhetsgrafikken er død?
http://www.nytimes.com/2009/02/18/arts/television/18blank.html?src=SkimAR
19/02/2009 at 02:15
Det er da ganske uinteressant å se på forholdet mellom faste og variable kostnader for en avis. Det interessante er forholdet variable utgifter vs. inntekter (abonnement og løssalg). Jeg antar at for de fleste aviser utgjør papir en netto inntekt, selv før annonser tas med i regnestykket (de rene løssalgsavisene har selvsagt langt større risiko for å havne på feil side av nulltallet enn abonnementsavisene).
De faste utgiftene er, med unntak av noe desking og aboservice, avhengig av mengde og kvalitet på stoff, ikke distribusjonskanal.
Avisabonnement til e-bøker er en spennende løsning som bl.a. prøves ut i Nederland. Problemet er at ikke-animerte, ikke-klikkbare annonser i sort-hvitt neppe trekker til seg nølende annonsører.
19/02/2009 at 12:04
Jan: Takk for innspillet, selv om jeg savner mer konkrete tall. Nå er det mange flere problemer med leseplatebaserte avisabonnementer enn ikke-animerte annonser. Teknologien er kostbar og stadig like umoden (lav oppløsning, treg oppdatering, ingen farger), og det er vanskelig å se for seg hvordan konkurrerende aviser skal bli enige om en felles betalingsstandard. Og så har vi det enkle faktum at innlåsing av Aftenposten, VG og Dagbladet på en dedikert leseplate vil bli den beste nyheten eierne av Nettavisen noensinne har fått. Jamfør Clay Shirkys argumenter her.
19/02/2009 at 23:48
Eirik: Slik jeg ser det er ikke nødvendig at konkurrerende aviser blir enige om en felles betalingsstandard. Det vil være tilstrekkelig om de har et åpent sinn og inngår avtaler med flere ulike distributører. Sluttbrukeren kan da forholde seg til den distributøren som har det beste tilbudet. Litt som for tv.
Eksempelvis kan den som måtte være i beit for en digital utgave av papirutgaven av Aftenposten skaffe seg det både via http://www.pressdisplay.com og http://www.buyandread.com. (Jeg er sikker på at disse to nettsidene kan brukes til å illustrere en rekke andre utfordringer som gjør at betalingsjournalistikkens fremtid ikke er opplagt.)
Forøvrig er Pressdisplay tilgjengelig for leseplatene til Irex slik at om noen som skulle ønske det (har ikke selv verifisert dette) så skal det være mulig å innta papirutgaven av Aftenposten digitalt på leseplata.
20/02/2009 at 12:04
Emod: Jeg tror ikke det er så enkelt som du beskriver det her. Når det kommer til stykket vil folk ha det lettvint – Kindle og iPod viser vei i så måte, på godt og vondt. 900-kilosgorillaen som kan tilsvare Apple og Amazon fins ikke på dette markedet i Norge, og dermed forblir ideen om avisabonnement på leseplate en ytterst hypotetisk affære i overskuelig framtid.
Buyandread er forøvrig et glitrende eksempel på hvordan man ikke skal gjøre det, om man noensinne ønsker å få folk til å betale stykkpris for digitale produkter.