Statsminister Tariq Gundersen, MiljøDemokratene
Statsministerens nyttårstale 2050 [uremikset tekstoriginal, ver. 1.0]
Kjære medborgere.
“Midtveis i livet kom jeg til en stor skog,” skriver den berømte dikteren Dante Alighieri i boken Den guddommelige komedie. For mange uttrykker denne setningen det de føler idag, midtveis i et århundre der vi står overfor en tett og ugjennomtrengelig skog av utfordringer. Jeg kunne ha snakket lenge og vel om oljemangelen, om krigen i Sibir eller om det faktum at to milliarder av våre medmennesker fremdeles mangler de mest grunnleggende livsnødvendigheter.
Men på denne årets første dag er det viktig å minne om historiene som gir oss håp. De gode eksemplene fra globalt, nasjonalt og lokalt plan. Hvem hadde for eksempel trodd, for femti år siden, at vi ikke bare skulle klare å stanse den globale oppvarmingen, men faktisk gjøre prosessen lønnsom? At landets største arbeidsgiver ville tjene sine penger på å binde karbon i algefarmer langs kysten vår?
Veien fram mot dagens klimaregime har ikke vært enkel, brolagt som den er med mislykte prosjekter som kjøp og salg av klimakvoter, dumping av jern i havet og pumping av svoveldioksid  i atmosfæren. Men vi klarte det, takket være internasjonalt samarbeid og en satsing på teknologi uten sidestykke i historien. Vi klarte det fordi vi mennesker er bedre og mer oppfinnsomme enn vi selv tror.
Slik vi var det da tre hundre tusen emigrerte nordmenn begynte å vende hjem for ti år siden, fulgt av en halv million spanjoler. Alle var de drevet på flukt av tørken som hadde gjort forholdene ulevelige i landene rundt Middelhavet. Alle trengte de vår hjelp, og jeg er stolt av å si at de aller, aller fleste fikk det. Ikke så raskt og effektivt som vi kunne ha håpet på, det skal innrømmes.
Vi kan og skal aldri glemme bildene fra flyktningeleiren utenfor Lillestrøm vinteren -43, da en kvart million mennesker var trengt sammen under forhold ingen bør tåle her til lands. Men vi klarte brasene den gangen også, fordi hver og en av oss stilte opp. Vi åpnet våre hjem og våre hjerter, og fant løsninger på problemene. Fordi vi nordmenn er bedre og mer oppfinnsomme enn vi selv tror.
Vi kan alle være enige om at menneskeheten det siste halve århundret har trengt de store tenkerne og anførerne, ledende lys som Barack Obama, Chang Lee og Emmanuel Goldstein. Men om dette århundret har lært oss noe, er det hvor viktig enkeltmennesket er blitt. Vi har fått teknologi og kunnskap som våre forfedre knapt kunne forestille seg, og kunnskap er makt, for hver og en av oss.
En av de utallige flyktningene som led seg gjennom vinteren -43 i søkkvåte telt utenfor Lillestrøm, var Mario Fernandez. Mario var vinbonde i Andalucia i Spania, men måtte flykte hit med hele familien da området de bodde i ble så hardt rammet av tørke at USE erklærte det som ubeboelig for mennesker. Mens han satt i flyktningeleiren, begynte Mario å forberede seg på sin fremtidige suksess i Norge.
I tillegg til de obligatoriske nevrokursene i norsk, historie og samfunnsfag, søkte han opp data om geografi, jordsmonn og klima i hele landet. Han tok ibruk AIGovs borgerressurser, bygde matematiske modeller og laget prognoser som viste at klimaet i Østfold egnet seg aller best for dyrking av vindruer i kommersiell skala.
Da Marios familie var prosessert gjennom systemet, kjøpte de det nedlagte småbruket Knausemoen noen mil fra Halden, og plantet genmodifiserte vinranker på jord som hadde ligget brakk i mange år. I høst lanserte de hvitvinen Casa Knaus, til strålende omtale fra vinanmeldere i inn- og utland. Vinen ble servert til regjeringens julemiddag, og Mario var selv til stede for å skjenke i kongefamiliens glass.
Historier som Marios finnes det mange av i Norge idag, og regjeringen og USE-parlamentet arbeider for at det skal bli enda flere. De er viktige å ha med seg, som en påminnelse om at utfordringer kan snus til muligheter. Jeg snakket nylig med Mario Fernandez, og ble slått av hvor lite bitter han var.
“Fortiden er fortiden, det er fremtiden som teller,” fortalte han meg. Det er kloke ord å ha med seg, på vei inn i annen halvdel av et århundre som domineres av problemer skapt av generasjonene før oss.
På vegne av regjeringen og AIGov 3.2 sender jeg en hilsen til kongefamilien, og til alle dem som gjør en innsats for Norge og USE i utlandet, spesielt remote-bataljonen i Waziristan og de fredsbevarende flåtestyrkene i Nordøstpassasjen.
Et riktig godt nytt år til alle nordmenn i inn- og utland. Og spesielt til alle våre nye og spansktalende landsmenn: ¡Feliz Año Nuevo!
Insha’Allah.
[Borgerforum er åpent for dine reaksjoner på talen frem til 10. januar 2050.]