Uansett hva man ellers måtte mene om hva Bibelens julestjerne egentlig var, er alle skjønt enige om at den ikke kan sees i vår tid. Det vil si, nesten alle. For i norsk juletradisjon finnes det en kjent og kjær sang som forteller oss at julestjerna er synlig hvert eneste år. Jeg snakker selvsagt om Alf Prøysens “Julekveldsvise”. Fra barnsben av har jeg vært overbevist om at Prøysen lot seg inspirere av en ekte stjerne, ikke minst takket være disse to versene:

Dra krakken bortått glaset, så sett vi øss og ser,
og prøver finne leia der julestjerna er,
Den blankeste ta alle, hu er så klar og stor,
Du ser a over taket der a Jordmor-Matja bor.
[…]
Ja, det var fyste gongen som julestjerna brann
men sea har a brønni i alle verdens land.
Og såmmå å som hende er stjerna like stor,
du ser a over taket der a Jordmor-Matja bor.

Det finnes en stjerne på himmelen som står slik på himmelen at den er lett synlig fra omtrent alle verdens land, som er “den blankeste ta alle” på nattehimmelen, som alltid vil ses lavt over horisonten fra det meste av Norge (og derfor ofte over hustak), og som for sikkerhets skyld dukker opp på kveldshimmelen når det stunder til jul. Jeg snakker om Sirius, hovedstjernen i Store hund og en himmelseverdighet det er vel verdt å få med seg.

Kartet over, som er laget med det utmerkede gratisprogrammet Stellarium, viser et utsnitt av himmelen sett mot sør (S’en nederst på kartet) ved 23-tiden om kvelden sett fra Sør-Norge. Sirius er den klare stjernen nede til venstre, mens Orion med de tre berømte beltestjernene (som tilfeldigvis “peker” ned mot Sirius) er over midten på kartet. Sør er forøvrig retningen Sola står i mellom 12 og 13.

Sirius er selvsagt lett å se uten kikkert, og noe av det mest slående ved stjernen er den kraftige blinkingen (det nevnes også av Prøysen). Stirrer du på Sirius noen minutter, er sjansene gode for at stjernen blinker mot deg i alle regnbuens farger. Det skyldes at Sirius står så lavt over horisonten:  på vei mot øynene dine må lyset fra stjernen passere tjukke og ofte urolige luftlag, som spalter lysstrålene opp i ulike farger og får dem til å flytte seg litt hit og dit.

Sirius er også interessant for astronomene. Den er en av Solas nærmeste naboer i Melkeveien, og ligger bare 8,6 lysår unna. Det betyr at lyset du ser i romjula, ble sendt ut i 1999. I 1844 skjønte astronomen Friedrich Bessel at Sirius ikke var alene, men hadde en usynlig kompanjongstjerne. Sirius B, som den heter, er det nærmeste eksempelet vi har på en hvit dverg, en kompakt hvitglødende rest etter en stjerne som mistet det meste av massen sin for rundt 120 millioner år siden.

Tilnavnet “Hundestjernen” skyldes antagelig at Sirius er hovedstjerne i Store Hund. For grekerne og romerne innvarslet stjernens oppgang omtrent samtidig med Sola “hundedagene” i august, en tid da klimaet var varmt og ubehagelig, vinen ble sur og hundene ble gale. De gamle egypterne brukte den samme astronomiske begivenheten til å beregne når Nilen skulle gå over sine bredder.

Det er altså ikke hvilken som helst stjerne Prøysen lot seg inspirere av – hvis han altså gjorde det. Uansett: nyt synet av Sirius, og få gjerne med deg praktfulle Orion i samme slengen! 🙂


Oppdatering: her er et enkelt og blekkskrivervennlig kart (svarte stjerner på hvit bakgrunn) over sydhimmelen ved ellevetiden om kvelden i romjula.

Astronomiåret 2009