Popular Mechanics har laget en liste der de rangerer science fiction-filmer etter hvor godt de traff i sine skildringer av fremtiden. Det ser ikke ut til at man har tatt høyde for at regissører og forfattere ikke nødvendigvis leker spåmenn når de skildrer framtiden – kunstnere av Stanley Kubricks format er ofte vel så opptatt av å bruke fremtiden som et utgangspunkt for å si noe viktig om vår egen tid. Likevel er det mye interessant å lese på listen over fulltreffere, skivebommer og uavklarte spådommer.
Kubricks 2001: A Space Odyssey er et godt eksempel i så måte: manuskriptet ble skrevet i samarbeid med forfatteren Arthur C. Clarke, som var ingeniør og kjent for å vektlegge realisme i fremtidsskildringene sine. Filmen virker ekstremt realistisk, og ifølge Clarke var konseptstudier utført av NASA en del av grunnlaget for manuskriptet og spesialeffektene. Ved å inkludere et årstall i tittelen, har Kubrick og Clarke gjort det ekstra enkelt å sammenligne science fiction-virkeligheten med det som faktisk skjedde:

  • Handlingen tar utgangspunkt i at vi oppdager tegn på en fremmed sivilisasjon. I slippåret 1968 hadde man lett etter signaler fra fremmede intelligenser i flere år. Letingen ga ikke resultat før 2001 (og har ennå ikke gjort det), men det kunne utvilsomt ha hendt.
  • En av hovedpersonene er den intelligente datamaskinenHAL 9000. Kunstig intelligens ble lenge sett på som et nærmest uunngåelig resultat av datautviklingen – jo større og kraftigere maskinene ble, desto smartere ville de bli. Nå vet vi at kunstig intelligens er uhyre vanskelig å få til.
  • Månebasen som dukker opp i begynnelsen av filmen kunne ha eksistert, dersom NASA hadde kunnet videreføre Apollo-programmet. I 1968 virket det ikke urimelig, men fire år etter var det åpenbart at USAs myndigheter så på Apollo som et “flag and footprints”-prosjekt.
  • Det meste av filmen er en skildring av en romferd til Jupiter. Ikke utenkelig i det optimistiske 1968, men fullstendig urealistisk idag. Atomrakettmotorene som kreves, har aldri kommet lengre enn til et tidlig utviklingsstadium.
  • Romflyet som frakter passasjerer opp til romstasjonen i begynnelsen av filmen var under planlegging da filmen ble laget, og har vært under planlegging siden den gang. Det kunne ha eksistert i 2001, dersom pengene og interessen hadde vært der.
  • Videotelefonen som brukes i filmen fantes i 2001, og finnes i høyeste grad idag (jeg skyper jevnlig). Men utbredt er det ikke, hvilket hovedsaklig skyldes at folk ikke ønsker å se på den de snakker med.
  • Stemmegjenkjenning brukes i en scene i filmen. Selv om den spesifikke teknologien ikke er blitt en suksess, er biometrisk identifikasjon blitt stadig viktigere. Jeg kan logge meg på PCen, åpne døra til inn til bankboksen og gå ombord i et fly ved hjelp av pekefingerskanning.

Resten av Popular Mechanics liste inkluderer filmer som Soylent Green, 1Blade Runner og Minority Report. Alle sammen svært severdige, og utmerkede utgangspunkter for drøfting av spørsmål om fabulering kontra genuine forsøk på å forutse fremtiden.