Kunstnere og katter

Forleden dag så jeg dokumentaren The U.S. vs. John Lennon, som forteller historien om hvordan FBI-sjef J. Edgar Hoover på oppdrag av president Nixon forfulgte det tidligere Beatlesmedlemmet. Et av tiltakene var å få Lennon deportert fra USA, noe han kjempet hardt imot. I filmen intervjues Lennon på vei ut av rettslokalet etter en batalje med immigrasjonsmyndighetene, og får spørsmålet om hvorfor det er så viktig for ham å bli værende i USA. Lennon forklarer at han har startet et nytt liv New York, og tilføyer: “I even brought my cat”. Og dermed var undertegnede avsporet under resten av dokumentaren. 🙂

“Kvinne med katt” av Utagawa Kunisada

Jeg burde egentlig ha gjettet at Lennon hadde mange viktige katter i sitt liv. Forkjærlighet for katter, eller ailurofili (av det greske ordet for katt, ailuros) har tross vært svært vanlig blant kunstnere opp gjennom århundrene. Billedkunstnere fra Rembrandt til Warhol har latt seg fascinere av kattens eleganse og kroppskontroll når den beveger seg, og de fabelaktige positurene den kan innta når den er i ro  (som er det meste av døgnet).
Ditto for forfattere, jamfør en tidligere bloggposting om Hemingways katter. Forleden hørte jeg et intervju med den nå svært gamle Doris Lessing, hvor hun benyttet anledningen til å snakke vel så mye katt som litteratur. The Guardian har en morsom artikkel som belyser fenomenet, og lar oss blant annet få vite at så ulike forfattere som Ray Bradbury, Mark Twain og Jack Kerouac dyrket sine firbeinte og spissørete.

Mark Twains inspirasjonskilder, 1887

At jeg er ailurofil inntil det behandlingstrengende, burde fremgå for enhver som følger denne bloggen. Det innebærer ikke at jeg har noe imot hunder, slik kattemennesker ofte har (og vice versa). Tvert imot: jeg liker hunder, og var gjennom 13 år like knyttet til legendariske Sila som resten av familien. Det er simpelthen det at jeg etter mer enn to års samboerskap med Ada og Linus er kommet til at katter har særtrekk som forklarer fenomener som Old Possum’s Book of Practical Cats, skrivehåndbøker som tar utgangspunkt i forholdet mellom forfatter og katt og romanen der fortelleren er Charles Dickens’ katt.
Mark Twain er opphavet til en rekke artige og innsiktsfulle sitater om Felis silvestrus catus, som dette fra 1894:

Of all God’s creatures there is only one that cannot be made the slave of the lash. That one is the cat. If man could be crossed with the cat it would improve man, but it would deteriorate the cat.

Selv om Twain-sitatet har sine svakheter (de fleste dyrearter vil nok nekte å være slaver av pisken, og katter kan faktisk trenes til å komme på kommando), er han inne på noe. Jeg sa det omtrent slik, da lokalavisa i Bærum spurte meg hva det var jeg likte ved katter for et års tid siden: “Katter passer godt til forfattere, fordi de har egenskapene alle gode forfattere bør ha – nysgjerrighet og selvstendighet.”
Selvstendighetstrangen medfører at katter i liten grad er villig til å lystre sosiale konvensjoner. Hunden vil gjerne spille på lag, katten som oftest ikke. Trangen til alltid å ville gå sine egne veier er kanskje ingen god egenskap i sin alminnelighet, men for tenkeren og skribenten kan den være svært verdifull. Jeg mener det var filosofen Diogenes som sa at filosofer som aldri fornærmet noen, ikke var verdt saltet sitt. Så også forfattere, og altså katter.

Endelig har katter en egenskap som antagelig tiltaler min indre romnerd: de beveger seg like gjerne i høyden som på bakkeplan. Mange er gangene jeg har radiopeilet etter Ada eller Linus, for å oppdage at peilesignalet kommer ovenfra. Om de får sjansen, lever katter i stor grad sine liv i tre dimensjoner, liksom astronautene i den internasjonale romstasjonen. Eller gullfisker, når jeg tenker etter. 🙂