…falt på legendariske La Sosta på Adamstuen imorges og lyder som så:
“Menn kommer og går, men en god katt skal man ikke gi slipp på” 😀
…falt på legendariske La Sosta på Adamstuen imorges og lyder som så:
“Menn kommer og går, men en god katt skal man ikke gi slipp på” 😀
© 2024 — Powered by WordPress
Theme by Anders Noren — Up ↑
03/12/2008 at 17:01
Det var en særdeles klok uttalelse! Ler!
Jeg følger forresten med på de morsomme bildene du har av Ada og Linus på Flickr.
03/12/2008 at 17:25
Ikke sant? Det var min venninne Sissel som sa det, og hun bedyret at hun visste hva hun snakket om. Nydelige bilder du tar – jeg har lagt deg til som Flickr-kontakt! 🙂
03/12/2008 at 19:16
Så lenge katten ikke tar rennefart, hopper og henger seg fast i låret ditt med 20 spisse mens du skriver…
Seriøst vurderer jeg (igjen) å klippe klørne på My. Hun er ikke ute i det hele tatt. Og gammel er hun, så de slipes ikke ned på naturlig vis. Effekten er en opphengt katt i diverse tekstiler. Morsomt for oss, irriterende for henne….
03/12/2008 at 19:21
Jeg kan godt skjønne at man klipper klørne, svigers har en eldre kjette som har samme problem med at hun henger fast i alt… 🙂
Det jeg ikke skjønner, er amerikanere (det er visst veldig vanlig der) som fjerner klørne helt. Jeg mener: klørne er virkelig en del av kattens identitet. Mens jeg skriver dette, står en sulten Ada bak meg og stampeklorer på sengeteppet. Den frøkna kommuniserer mye med klørne sine, for å si det slik.
03/12/2008 at 19:27
Fjerning av alle klørne!? Usj. Omtrent som at man i ander land kastrerer hannhundene for omtrent ingen ting.
Dominerende katter tramper alltid med klørne, de setter luktmerker. Da må jeg i så fall stinke i kattenes verden. Men ut går hun ikke…
03/12/2008 at 19:33
Det med dominerende visste jeg ikke. Men det stemmer veldig godt med Ada og Linus. Ingen tvil om hvem som er sjefen av de to – det er Ada som velger hvilken matskål hun vil spise av. 🙂
03/12/2008 at 23:07
Det høres veldig ut som hun er den dominante av dem. Intet galt i det så lenge hun er grei med Linus ellers. Det høres som hun er helt OK som samboer.
Vi hadde en skikkelig psyko katt, han var faktisk det – selv veterinæren levnet ham intet håp. Villkatt bakover i slekta. Han er noe av det mest dominerende og aggressive vi noen gang har håndtert. Hans spesialitet var å stjele andres mat – naboens søndagssteik som sto til lufting, feks. Flaut.
Dessverre var det Lille My som fikk unngjelde. Hun fikk ikke spise når hun ville, ligge i sofaen osv. Jeg måtte alltid gå i mellom.
Tyngdeloven gjorde til slutt utslaget og psykokatten ble avlivet hjemme i “sin” stue. Skal si Lille My livet til. Og så mange mus hun fanget i gave til oss (og babyen i vippestolen) – i ren takknemlighet mange, mange år etterpå.:-D
03/12/2008 at 23:15
Au, det var en sterk historie. Ada er ikke slik i det hele tatt – streng, men rettferdig er vel heller hennes motto. Og søskenparet kan være forferdelig søte når de slikker hverandre. 🙂
03/12/2008 at 23:17
Jeg gjorde en slags puse-tur i Mendels arvelover.
Alle søsknene til psykopus ble avlivet pga ondt gemytt. Hans mor likeså.
Moralen er – sjekk foreldrene til veslepusen før du tar den hjem til deg… 😉
03/12/2008 at 23:22
Det hadde vært vanskelig med våre to, gitt. De ble funnet på en låve, etter at mor stakk av med storebror. 🙂
03/12/2008 at 23:43
Hehe. Ser for meg katteversjonen av Jane Eyre:
– Reader, I married him… 🙂