Jeg er en av mange millioner verden over som fikk sin nerdete fascinasjon for amerikansk politikk tilfredsstilt via TV-serien The West Wing. Det mest slående med serien, bortsett fra den kvikke dialogen og de intelligente persontegningene, er følelsen av realisme. Produsentene brukte tidligere ansatte i det Hvite hus som konsulenter, og hentet mange av problemstillingene fra det virkelige nyhetsbildet (om enn med de obligatoriske omskrivningene av navn på land og statsledere). Men det mest slående med West Wing-fenomenet er likevel likhetstrekkene mellom den sjuende og siste sesongen (sendt i 2006), og det som nå skjer i USA.
Her fokuseres det på prosessen med å finne en etterfølger til den fiktive president Bartlet, fra de første primærvalgene til maktovertakelsen i januar. Etter en lang og dramatisk primærvalgkamp velger det demokratiske partiet å satse på den unge, dynamiske kongressrepresentanten Matt Santos, spilt av Jimmy Smits. Santos har latinamerikansk bakgrunn, og blir i TV-serien USAs første ikke-kritthvite presidentkandidat med reell sjanse til å vinne.
Santos´ motkandidat er den aldrende senatoren Arnold Vinick (spilt av Alan Alda). Han er kjent for å være en frittalende representant for den moderate fløyen av det republikanske partiet, og må gjennom hele valgkampen forholde seg til partiets langt mer konservative base. Eller som The New York Times skrev for noen dager siden:
[…]viewers can see allusions to Mr. Obama in almost every facet of Matthew Santos, the Hispanic Democratic candidate played by Jimmy Smits. Santos is a coalition-building Congressional newcomer who feels frustrated by the polarization of Washington. A telegenic and popular fortysomething with two young children, Santos enters the presidential race and eventually beats established candidates in a long primary campaign. Wearing a flag pin, Santos announces his candidacy by telling supporters, “I am here to tell you that hope is real.” And he adds, “In a life of trial, in a world of challenges, hope is real.” Viewers can almost hear the crowd cheering, “Yes, we can.”
At de mange likhetstrekkene ikke er en tilfeldighet, avsløres i den samme Times-artikkelen. En av forfatterne bak sistesesongen, Eli Attie, var taleskribent for visepresident Al Gore. Attie bestemte seg tidlig for at Barack Obama, som på det tidspunktet var mest kjent for en svært engasjert tale han holdt på demokratenes valgmøte i 2004, ville fungere som en god modell for en tenkt demokratisk presidentkandidat i TV-serien.
Han tok kontakt med Obama-medarbeideren David Axelrod, og de hadde flere lange samtaler om Obamas strategi. Resultatet av dette og annet forarbeid ble 22 episoder som idag altså fremstår som en rimelig treffsikker skildring av det som skulle hende to år senere. I utgangspunktet er dette (intelligent) underholdning, og intet mer enn det. Men for moros skyld kan vi også velge å se på serien som et eksempel på et scenario, eller en visjon av en plausibel framtid.
Det er forsåvidt intet i veien for et scenario kan ha form av en TV-serie – scenarietenkning tillater en stor grad av frihet i form. Den viktigste forskjellen på et scenario og science fiction (West Wing har en tidslinje som klart plasserer serien i scifi-kategorien alternativ historie eller kontrafaktisk historie) er at førstnevnte må ha basis i et faktagrunnlag. Og det har West Wings sjuende sesong helt klart, selv om det som regel framkommer som små innspill i dialogen.
Det mest slående utgangspunktet for Santos/Obamas kandidatur er demografien. USA er langsomt, men sikkert i ferd med å bli et lysebrunt land (fenomenet kalles av og til for “The Browning of America“). I 2030 anslås det at flertallet av barn som fødes i USA er av afrikansk-amerikansk, latinamerikansk eller asiatisk herkomst, rundt 2050 vil det samme ha skjedd med den generelle befolkningen.
Men lenge før den tid vil virkningene av den demografiske endringen vise seg i holdningene til det hvite flertallet. I Norge kan vi kalle det Oslo-effekten: økt kontakt med folk av annen hudfarge eller kulturbakgrunn øker gjerne toleransen. I et amerikansk valgperspektiv innebærer det at hudfarge er en betydelig lavere barriere enn det var for noen tiår siden – ifølge en ny meningsmåling står Obama sterkere blant hvite velgere enn tidligere demokratiske kandidater.
En annen, delvis demografisk effekt er betydningen av “Generation Net”. Obama-kampanjen har lært av Joe Trippi, og vist en enestående evne til å samle inn penger og rekruttere frivillige via nettet. Men det store engasjementet blant unge amerikanere som kampanjen har utløst, handler om mer enn dette. Obamas troverdighet må hvilke på inntrykket av at han – i motsetning til McCain – har skjønt hvor viktig informasjonsteknologi er blitt i arbeidsliv og privatliv. I en parallell scene i The West Wing omtales forskjellen mellom Vinick og Santos slik:
– Why are you always talking about high-tech jobs?
– Because Vinick uses a manual typewriter.
Om vi følger ideen om West Wing som valgscenario til slutten, er konklusjonen at Obama vil vinne, men med en knappere seier enn det meningsmålingene tyder på idag. Dels fordi det er brede trender som kan arbeide for McCain, som eldrebølgen og det faktum at USA tradisjonelt heller mot høyre, dels fordi Obama betaler en pris for pris for å være banebryter. Valget av en farget president vil være en klar erkjennelsen av at USA er i ferd med å endre farge, og det er en tanke det vil ta tid å venne seg til for mange.
1 Pingback