Nummer to på Månen, Buzz Aldrin, er kjent som en ihuga forkjemper for at menneskene nok en gang skal våge seg opp fra lav jordbane og ut til Månen og Mars. Nå er han blitt en av dem som tar til orde for at for at de første menneskene som reiser til Mars, er forberedt på å bli der resten av sine liv. Det høres kanskje rart ut, men argumentene er flere og bedre enn man skulle tro.
En énveistur krever rundt en åttedel av brennstoffet som kreves for en tur-returreise. Det gjør prosjektet mye billigere og sannsynligvis også sikrere – det er under den 6 til 9 måneder lange overfarten fra Jorda til Mars at astronautene er mest utsatt for kosmisk stråling og utbrudd på Sola. Noe av den sparte vekten kan brukes til å utstyre astronautene med næring nok til å leve resten av livet på Mars.
Hvis vi går ut fra at en voksen astronaut trenger rundt en halv kilo dehydrert mat hver dag, vil et førti år langt opphold på overflaten kreve 7,3 tonn med mat. Maten kan sendes med den opprinnelige raketten, eller ettersendes med f.eks. ti års mellomrom. Vann og oksygen kan produseres med godt etablert teknologi, og astronautene vil etterhvert produsere det meste av det som trengs av grønnsaker.
Aldrin mener at en koloni på rundt 30 mennesker vil kunne være bærekraftig i det lange løp. Det vil blant annet sikre at man har mange nok eksperter på ulike områder, som leger, geologer, ingeniører osv. Når utposten først er etablert som permanent, blir det mye vanskeligere å retirere fra Mars, slik amerikanerne gjorde fra Månen etter 1972. Og om astronautene skulle føle seg alene og langt hjemmefra, vil de tross alt ha god kommunikasjon med Jorda hele tiden.
Kanskje kamptrente soldater vil ha den riktige psykologiske sammensetningen. Men uansett vil det nok kreve langt større psykologisk styrke å melde seg frivillig til prosjektet “Spirit of the Lone Eagle”, som er foreslått av James C. McLane. Det er inspirert av Charles Lindberghs ensomme flytur over Atlanteren i 1927, og har som utgangspunkt at én person (eller i beste fall to) bør gjennomføre den første ferden til Mars – og bli der for godt.
McLane påpeker at det ikke er nødvendig å sende flere mennesker på én gang ut på farefulle ferder, selv om det har vært NASAs praksis siden Apollo-tiden. Gagarin og Glenn la ut på sine farlige pionérferder alene, og den skrinlagte sovjetiske måneferden hadde som utgangspunkt at en enslig kosmonaut skulle lande på Månens overflate. McLane peker på at det teknisk og økonomisk er lite i veien for at det ikke skal kunne gjøres i 2017, 90-årsdagen for Lindberghs flytur.
Leave a Reply