Kan Norge en dag blir flere land?

De siste dagene har det vært skrevet mye om en Facebook-kampanje for løsrivelse av Nord-Norge som nå skal transformeres til et parti. Idag er det få (undertegnede inkludert) som tror det vil finnes stort grunnlag for et parti som ønsker å rive de nordnorske fylkene løs fra Norge og danne “Republikken Hålogaland”. Man skal ikke ha reist mye rundt i Norge for å fastslå det finnes betydelige motsetninger mellom regionene, men landet har tross alt vært en politisk enhet siden Harald Hårfagre, og en sosial og kulturell enhet i hundrevis av år.
På den annen side er en rekke anerkjente tenkere som mener at vi går mot en verden der nasjonalstatene svekkes på bekostning av regionene. I The Transformation of War, et standardverk om krig og konflikt i framtiden, mener forfatteren Martin van Creveld at framtidens globale konfliktbilde vil minne mer om den fragmenterte middelalderen enn om den kalde krigen. Så hvilke sentrifugalkrefter må eventuelt til for at Norge skal rives i filler i framtiden?
I første omgang ikke språk og kultur, som bl.a. er bakgrunnen for separatismen i Baskerland og Sri Lanka. Vi kommer til å snakke norsk i hele landet i overskuelig framtid. Kombinasjonen av religion og historie, som ligger bak katolikkenes ønske om å rive Nord-Irland løs fra Storbritannia, er heller ikke en aktuell drivkraft her til lands. Og uansett hvor mye det klages over Oslo-dominansen, kan Nord-Norges eller Vestlandets situasjon ikke sammenlignes med den man hadde i f.eks. Baltikum før “folkefengselet” Jugoslavia kollapset.
Kanskje situasjonen i Skottland, som Norge har lange historiske bånd til, er en mer relevant modell. Skottland var en uavhengig nasjon med et eget språk i hundrevis av år, men har siden 1707 vært i union med England. Til tross for at landet språklig, kulturelt og økonomisk er nesten helt integrert med Storbritannia (turister vil oftest oppleve det å reise fra England til Skottland som en endring i dialekten), ble separatistpartiet Scottish National Party (SNP) landets største i valget i 2007.
Takket være presset fra separatistene har sentralregjeringen i London måttet gå med på å gi Skottland betydelig indre selvstyre (“devolution”), og det er nok en vesentlig årsak til at flertallet av skotter i de fleste meningsmålinger ikke ønsker fullstendig løsrivelse fra Storbritannia. Men grunnlaget for SNP er fremdeles sterkt, og bunner blant annet i misnøye med Londons dominans, de store sosiale forskjellene mellom nord og sør, og en følelse av Skottland ikke har fått sin andel av oljeressursene utenfor kysten.
Men nok en gang er forskjellene mange. For fram til unionen var forholdet mello Skottland og England til tider svært blodig, og i perioden som fulgte sto engelskmennene for en systematisk ødeleggelse av skotsk språk og kultur. De eneste i Nord-Norge som er blitt utsatt for noe liknende, er samene. For at man skulle få en tilsvarende situasjon i Nord-Norge eller på Vestlandet, med et separatistparti som samler over 30% av stemmene, må årsaken til misnøyen være noe mer fundamentalt enn et OL-arrangement det ikke ble noe av, eller en murrende følelse av at folk på det sentrale Østlandet alltid får mer penger enn nordmenn forøvrig.
En nasjonal krise som feilhåndteres grovt av sentralmyndighetene kan bli et tenkelig “vippepunkt” for separatisme i Norge. Den kan starte med en dyp økonomisk depresjon som følger av langvarig oljemangel, ressurskonflikter og klimaendringer om et par tiår eller tre. En annen mulighet er en naturkatastrofe som rammer store deler av landet (tenk “Katrina” og New Orleans). Om tendensen i retning av mer ekstremt vær slår inn, er det ikke utenkelig at landet kan rammes av en eller flere orkaner av tropisk styrke som slår ut infrastrukturen langs store deler av kysten. Kanskje kan demografien gjøre det på sikt: Oslo er allerede landets innvandrerhovedstad med et langt tettere forhold til kontinentet enn det meste av landet forøvrig.
Sjansen for at nordmenn skal gi Hårfagres verk på båten er liten, men i et scenarieperspektiv er muligheten interessant nok til at den kan tas med. Om ikke annet for å få oss til å tenke på hva som faktisk binder en nasjon sammen i vår tid, og hva bindemiddelet kan komme til å være i framtiden. Vil felles referanser som nasjonaldagen og språket være nok i 2050?
Se også:
Wikipedia: Skottland
SNPs nettsted: SNP.org
Wikipedia: Martin van Creveld
En militær analyse av van Crevelds konfliktsyn: Clausewitz vs. The Scholar
Nyhetene 10. juni 2028
Nyhetene 12. juni 2038
Oppdatering 21. august 2010:
Separatismedebatten tas opp igjen, denne gang av Bergensordfører Herman Friele i kjølvannet av diskusjonen om verdiskapningen i ulike deler av Norge.