VG har snakket med Ari Børde Krøyer og Bjørn Venn, som i et samarbeidsprosjekt med Friprog-senteret, KS IKT-Forum og flere fylkeskommuner er med på å teste ut hvordan den nye generasjonen av små PCer kan brukes i skolen (de første erfaringene er allerede gjort). I prosjektet brukes Acer Aspire One, som i Norge selges for halve prisen av vanlige bærbare, og som kan leveres preinstallert med Linux.
Prisen er et sterkt argument for å satse på mini-PCer med fri og åpen programvare. Et relatert poeng jeg ikke har tenkt så mye på, er plassen. En konvensjonell bærbar med 15 tommers skjerm kan ta opp stå mye plass på en vanlig skolepult at man i enkelte tilfelle må bytte til større pulter, noe som i sin tur fører til færre elever i hvert klasserom, med de følgene det har for skolebudsjettene.

Nigerian students power up their OLPC laptops by inju.

Bildet over viser bruk av XO-PCer i en skole i Nigeria (Flickr, CC-lisensiert)

Vekt er et annet argument, selvsagt. I en skole som fremdeles bruker mye lærebøker, hjelper det godt når maskinen veier to kilo mindre enn normalt. Hovedargumentene for en slik satsing må likevel være pedagogiske, og her står Acer-prosjektet overfor det samme problemet som ellers i skolen: elever som lærer å bruke PC på gutte- eller jenterommet, og lærere som mangler kompetanse, selvtillit og tid til å styre bruken av maskinene i riktig retning.
Poenget med selvtillit og tid skal ikke undervurderes. Det finnes, som Venn og Krøyer er inne på, tusenvis av gratisprogrammer med stort pedagogisk potensial tilgjengelige (ta Stellarium og Celestia fra mitt eget fagfelt, for eksempel). Men som en lærer sa nylig da hun så prosjektet Fremtidskloden, som jeg er involvert i: uten en lærerveiledning som viser nøyaktig hvordan dette skal tas i bruk, pluss lett tilgjengelig tilleggsmateriale, kommer lærerne ikke til bruke det.
Legger man til manglende digital lese- og informasjonskompetanse, blir saken enda mer kompleks. Ja, for det er altså slik at datamaskiner i skolen i stor grad blir brukt som tekstbaserte informasjonskilder. Samtidig er de fleste av oss fremdeles solid rotfestet i en analog lesekultur, og baserer det vi måtte ha av kunnskap om lesing og informasjonssøk på erfaringene med den.
Jeg skriver og snakker mye om dette for tiden, og slås av mangelen på kunnskap om noe så grunnleggende som digitale genre. Verdensveven er et tekstbasert medium som i løpet av kort tid har utviklet genre like ulike som papirbasert sakprosa og lyrikk – den statiske nettsiden, nettavisartikkelen, bloggen og wikien er kanskje de viktigste – men lærere ser gjennomgående ut til å vite like lite om disse som lesere flest.
Storsamfunnet bruker mange ressurser på å lokke barn og unge til å lese på papir, samtidig som det knapt gjøres noen forsøk å formidle kunnskap om digital lesing. Da er det kanskje ikke så rart at nettet i skolesammeheng kan framstå som et ullent og skummelt sted hvor man finne alt mulig rart, og PC-baserte undervisningsprosjekter så ofte ser ut til å ende med reaksjoner som dette.