Verdens nest største økonomi har et unikt problem: lave fødselstall gjennom en årrekke har skapt verdens kraftigste eldrebølge, samtidig som landet tradisjonelt har hatt en ekstremt restriktiv innvandringspolitikk. Tallenes tale idag er krystallklar: Japans befolkning nådde et toppnivå på 128 millioner innbyggere i 2004, og faller nå så raskt at befolkningen vil være mindre enn 90 millioner før 2060 og 40 millioner om hundre år.
Landets politikerklasse er dominert av eldre menn med liten kunnskap om barne- og familiepolitikk, og få utenfor Japan tror at forskningen på humanoide roboter av typen Asimo vil føre til “erstatninger” for dem som går ut i pensjon. I praksis betyr det at landet står overfor to valgmuligheter. De skisseres godt i et grundig essay om Japans framtid av Sakanaka Hidenori, tidligere direktør ved Tokyos immigrasjonskontor.
Hidenori kaller dem det lille og store alternativet. Det store alternativet er velkjent fra vår verdensdel: det handler om å åpne Japans grenser for innvandring i en skala som vestlige land har vært vant til i en årrekke. Rundt 400 000 immigranter i året vil avhjelpe den verste mangelen på arbeidskraft, men spørsmålet er om japanerne som folk er istand til å tilpasse seg endringene det vil medføre. Hidenori tror barrierene for integrasjon er mye høyere enn i vestlige land, fordi japanerne kultur har dyrket kulturell isolasjonisme og homogenitet i århundrer.
Drøftingen av “det lille alternativet” er mer interessant, fordi man så sjelden ser slike tanker uttrykt i essay-form. Som Hidenori påpeker, finnes det mange gode argumenter for å redusere befolkningen. For det overbefolkede øysamfunnet vil det gradvis bli bedre plass til mennesker, dyr, naturreservater og jordbruksområder. Det vil gjøre landet mer selvforsynt, og øke livskvaliteten for innbyggerne. I takt med at befolkningen blir eldre, vil samfunnet sannsynligvis bli mindre hektisk på alle måter enn dagens Japan.
Man vil få færre forbrytelser, men også lavere økonomisk aktivtet og innovasjon. Sakanaka Hidenori mener at det lille alternativets største utfordring vil bli reorganisere arbeidslivet og jordbruket, og stå imot immigrasjonspresset fra omverdenen. Med tanke på at Kina er nærmeste nabo, er det lett å tenke seg at en stadig mindre og eldre befolkning vil kunne få problemer med å håndtere illegal innvandring i stor skala.
“Det lille alternativet” er også relevant for oss. Mange av problemene vi står overfor idag – avskoging, økende ressursmangel, artsutdøing – skyldes i stor grad befolkningsveksten, og de vil forverre seg etterhvert som Jordas samlede befolkning vokser mot en anslått topp på rundt 9 milliarder i 2100. Selv om det vil være mulig å fø på så mange mennesker, vil det være lite rom for å gi alle samme levestandard som oss, enn si plass til de andre skapningene som utgjør et balansert økosystem.
Derfor bør det kanskje være et langsiktig mål å redusere Jordas befolkning av mennesker til et nivå godt under dagens. Japans befolkning ligger idag an til å krympe med to tredeler. Kanskje det vil være et godt utgangspunkt i 2100 – i så fall er det langsiktige målet 3 milliarder mennesker, eller like mange som vi var på kloden rundt 1960.