I dagens Aftenposten har økonom Kjetil Storesletten en interessant kronikk med tittelen Hatten av for Kina. Hans poeng er at Kina, sitt brutale styresett og mange problemer til tross, har gjort en imponerende jobb med å få millioner av mennesker ut av fattigdom og modernisere landet

I 1981 levde den store majoriteten i ytterste fattigdom: 84 prosent av befolkningen hadde mindre enn 1,25 dollar å rutte med pr. dag. I 2005 var dette redusert til knappe 15 prosent. På 25 år har altså Deng Xiaopings politikk løftet 70 prosent av befolkningen ut av ytterste fattigdom. Det betyr at mer enn 635 millioner mennesker slipper å gå sultne til sengs, mye takket være god økonomisk politikk i Kina.

Ser man det i et historisk perspektiv er det åpenbart at Storesletten er inne på noe. Mye av den økonomiske, vitenskapelige og økonomiske veksten i vår egen verdensdel kom i en tidsalder da demokrati ikke fantes. I Storbritannia var landets industrielle gullalder også preget av minimale rettigheter for folk flest, undertrykkelse og grov vold mot befolkningen i koloniene, barnearbeid, massefattigdom og offentlige henrettelser.
Det er selvsagt ikke et forsvar for de massive menneskerettighetsbruddene vi ser i Kina, men det minner oss om at de store vinningene vi så i Europa og USA, hadde betydelige svartsider. Og det gir et håp om at også Kina i framtiden kan klare å “vokse seg inn i” et åpnere og mer demokratisk samfunn. I boka The Chinese Century mener økonomen Oded Shenkar ser kinesiske ledere på Singapore som en forlokkende styringsmodell: et autoritært, demokratisk system der samme parti vinner valget, tiår etter tiår.