Via Informed Comment fant jeg en peker til boka Just How Stupid Are We? Facing the Truth About the American Voter av Rick Shenkman, som også blogger på Howstupidblog. Et slående sitat fra Shenkman:

The extent of Americans’ ignorance is underestimated. Only two in five know we have three branches of government and can name them. Only one in five know there are 100 US senators. And five years into the war in Iraq only one in seven can find Iraq on a map. Someone once said–the author is in dispute–that war is God’s way of teaching Americans geography. It’s a great line, but rather optimistic.

Nå er det lett å peke på at lignende undersøkelser antagelig ville gi like deprimerende resultater i andre land: hvor mange nordmenn vet hvor egentlig mange stortingsrepresentanter vi har, eller hvilken rolle kongen spiller i forfatningen? Men USA er ikke Norge. USA er verdens eneste supermakt. I boka Colossus påpeker historikeren Niall Ferguson at det som hindrer USA i å bli like dominerende på verdensscenen som det britiske imperiet i sin tid var, først og fremst er viljen. Kanskje man også bør legge kunnskap til dette.
Min far ble født i Storbritannia i 1939, og fikk dermed med seg det britiske imperiets siste krampetrekninger – han var åtte da “juvelen i kronen” fikk sin uavhengighet. I hans skole hang det kart som klart og tydelig markerte kolonienes beliggenhet med rosa, og som synliggjorde for alle at solen aldri gikk ned over “The Empah”. Uavhengig av hva man ellers måtte mene om dette imperiet, var det i det minste tydelig for all verden at Storbritannia hadde vilje til å være en verdensmakt. Og dets innbyggere var – og er fremdeles, interessant nok – klar over rollen.
Amerikanerne flest er det åpenbart ikke, hvilket gir noen interessante perspektiver på framtiden. Vi har ikke å gjøre med en supermakt med et langsiktig bilde av sin rolle på verdens scene. Isteden har vi å gjøre med en supermakt som sliter med å skaffe seg ledere som innser hvilket ansvar det er å være USAS president. Overgangen fra dagens unipolare verden til en multipolar verdensorden med Kina og India som nye stormakter, kan komme fortere enn mange aner.