Det er ikke en energikrise vi kommer til å stå overfor i framtiden, men en drivstoffkrise. Med dagens kunnskap og ressurser er vi fullt ut i stand til å dekke verdens behov for elektrisk energi og varmeenergi, med kilder som sol og vind, kjernekraft, CO2-frie kullkraftverk eller – på litt sikt – fusjonskraft. Problemet er å erstatte det oljebaserte drivstoffet som dekker 94 % av energibehovet til verdens transportmidler. En god erstatning bør kunne brukes i dagens forbrenningsmotorer med et minimum av endringer, det bør være like stabilt og enkelt å håndtere som bensin, og helst også være karbonnøytalt og billig.
I dette perspektivet er batteridrift og hydrogen lite realistiske arvtakere, mens ulike former for biobrensel peker seg ut som fornuftige alternativer. Olje fra raps har lenge vært brukt som biodiesel, og de senere årene har vi hatt et økende fokus på etanol. En artikkel i Technology Review drøfter den reelle prisen på et av de vanligste alternativene: maisbasert bioetanol. Utgangspunktet er at mange i bioetanolsens kjerneområde i USA, Minnesota, ikke lenger ser så optimistisk på framtiden. Dels handler det om pris: prisen på bioetanol har falt etter at markedet for produktet er blitt mettet, og det har gjort produktet mindre interessant for maisbønder i USA. Som Frances Arnold, professor ved Caltech, sier det:

“We can all make a little bit of something. But you have got to make a lot of it, and you have got to make it cheaply. The problem is so huge that your technology has to scale up and do it at a price that is competitive. Everyone is going to be competing on price alone.”

Professoren peker på et hovedproblem ved mange av de alternative energiprosjektene: skalering. Verden er full av ideer som er strålende i laboratoriet, men den virkelige testen er det åpne markedet: kan man produsere nok, til en pris som forbrukerne vil godta? Selv om oljen en dag tar slutt, vil den være en formidabel motstander i tiår framover. Optimistiske anslag for bioetanol-produksjonen i USA tyder på at man ikke vil være istand til å erstatte mer enn 12 % av bensinforbruket, noe som er langt unna myndighetenes mål.
Så har man de tekniske og økologiske problemene. Bioetanolproduksjon krever mye energi, og resultatet er at man får mindre kutt i CO2-utslipp enn man skulle ønske. Ifølge Stephen Polasky ved University of Minnesota er nettoutslippene bare 15-20 % lavere enn utslippene fra fossile brennstoffer, hvilket vil si at bioetanol er langt fra idealet om karbonnøytralitet. At dyrking av mais til biobrensel i stor skala også påvirker matproduksjonen, gjør ikke saken bedre.
Et av de oftest nevnte alternativene er etanolproduksjon basert på cellulose, fortrinnsvis ved hjelp av mikroorganismer. Det er vanskeligere å bryte ned cellulose til brukbare sluttprodukter, men den potensielle gevinsten er stor: man kan utnytte planter som ikke vokser på dyrkbar mark, og avfallstoffer fra annen produksjon. Jamfør selskapet SunEthanol, som tar utgangspunkt i Clostridium phytofermentans, en bakterie som er uvanlig effektiv til å bryte ned cellulose til etanol.
En annen interessant mulighet er forskningen på genmodifiserte organismer som kan produsere hydrokarboner med noenlunde samme egenskaper som dem vi finner i råolje. Det er ingen lett oppgave, men skal man tro investoren Vinod Khosla er det slikt som må til om vi skal få med oss land som India og Kina på laget:

“It’s no big deal to sell a million plug-in electrics in a place like California,” he says. The difficulty is selling a $20,000 hybrid vehicle in India. “No friggin’ chance.” […] “Environmentalists don’t focus on scala­bility. If you can’t scale it up, it is just a toy. Hence the need for biofuels. Hence biofuels from biomass.”