Innen feltet astrobiologi finnes det forskere som mener at Månen var avgjørende for at det skulle oppstå liv på Jorda, eller at tidevannskreftene i det minste skapte fjæresonen, som var forutsetningen for at livet kunne krype på land. Dette er en del av den generelle debatten om liv i universet, fordi den rådende hypotesen om Månens dannelse forutsetter en tilfeldig (og ganske usannsynlig) kollisjon mellom to store planeter tidlig i Solsystemets historie. Astrobiology Magazine oppsummerer argumentene, som er flere og mer gjennomtenkte enn jeg var klar over:

The Moon has been a stabilizing factor for the axis of rotation of the Earth. If you look at Mars, for instance, that planet has wobbled quite dramatically on its axis over time due to the gravitational influence of all the other planets in the solar system. Because of this obliquity change, the ice that is now at the poles on Mars would sometimes drift to the equator. But the Earth’s moon has helped stabilize our planet so that its axis of rotation stays in the same direction. For this reason, we had much less climatic change than if the Earth had been alone.