…er også den største menneskeskapte strukturen i historien, og en som de færreste har hørt om. Vi snakker om en ansamling av søppel på størrelse med et kontinent, som duver rundt i en gigantisk virvelstrøm i det nordlige Stillehavet. Hovedproblemet er utvilsomt plastikk, som det nå er seks ganger mer av enn plankton i dette området. Marinbiologen Charles Moore, som har utforsket området, som også bærer det merkelige navnet “hestebreddegradene”, forklarer det slik:

For the last fifty-odd years, every piece of plastic that has made it from our shores to the Pacific Ocean, has been breaking down and accumulating in the central Pacific gyre. Oceanographers like Curtis Ebbesmeyer, the world’s leading flotsam expert, refer to it as the great Pacific Garbage Patch. The problem is that it is not a patch, it’s the size of a continent, and it’s filling up with floating plastic waste.

Det verste med plastikk er at den er så bestandig. Som Alan Weisman påpeker i The World Without Us finnes det for øyeblikket intet i naturen som spiser oljebasert plast, hvilket vil si disse polymerene er noe av det siste som vil stå igjen etter menneskene. Og nei, heller ikke plastposene som markedsføres som miljøvennlige er biologisk nedbrytbare. Når de utsettes for lys brytes de bare ned til bittesmå plastfragmenter, og kan dermed – paradoksalt nok – ha færre problemer med å gå inn i næringsnettet og gjøre skade på den måten.
Konsekvensene av store plaststykker på naturen er velkjente – de fleste av oss har sett bilder av fugler eller sjøpattedyr som er blitt kvalt av plastposer eller strimler av ulike slag. De langsiktige virkningene av et økosystem proppfullt av nurdles (ja, de heter faktisk så) er det ingen som vet, men det er liten grunn til å tro at de blir positive. På et eller annet tidspunkt utvikles det kanskje en mikroorganisme som eter plast. Men det vi ikke kan forvente, er at biotekindustrien vil hjelpe naturen: en av de viktigste oppgavene plast har, er tross alt å beskytte mot bakterier.