Mark Halprin skriver i NY Times og foreslår at copyright på åndsverk, som idag varer i 70 år etter opphavsmannens død, skal forlenges i all evighet, fordi intellektuell eiendomsrett bør sees på som all annen eiendomsrett. Halprin gjør den klassiske nerdefeilen å argumentere med hjelp av metaforer, og snubler allerede i starten:
Once the state has dipped its enormous beak into the stream of your wealth and possessions they are allowed to flow from one generation to the next. Though they may be divided and diminished by inflation, imperfect investment, a proliferation of descendants and the government taking its share, they are not simply expropriated. That is, unless you own a copyright. Were I tomorrow to write the great American novel (again?), 70 years after my death the rights to it, though taxed at inheritance, would be stripped from my children and grandchildren.
Nei, at verker faller i det fri er ikke det samme som at de blir ekspropriert av staten. Halprins argumenter, som jeg også har hørt ytret av norske skribenter (om enn privat og lavmælt, det skal de ha…) blir grundig og prinsipielt pulverisert i Making Light og i en wiki som Larry Lessig opprettet i sakens anledning. En praktisk hovedinnvending: forlengelse av copyright har alltid hatt tilbakevirkende kraft. Da grensen ble utvidet fra 50 til 70 år for noen år siden, var det med ett en rekke forfattere som ikke lenger var i det fri. Om grensen utvides ad infinitum blir det nødvendig for et ukjent (men veldig stort) antall moderne skribenter og produsenter å finne arvingene til f.eks. Shakespeare, Homer og forfatterne av Bibelen, for å betale dem det vederlaget Halprin mener de har fortjent. 😉
21/05/2007 at 09:14
…og jeg klør meg i hodet og lurer på om vedkommende faktisk er seriøs når vedkommende foreslå noe slikt. Heh.
21/05/2007 at 10:42
En praktisk innvending som egentlig setter en effektiv stopper for noen ganske unødvendige tankeprosesser. Dessuten kan vi ganske sikkert gå ut i fra at forfatterne av Bibelen allerede har fått som fortjent.
21/05/2007 at 11:01
En langt mer realistisk avart av problemstillingen dukker opp i den foregående postingen i Making Light. Den handler om det store forlaget Simon & Schuster, som vil bruke Print On Demand-teknologi (POD) til å beholde retten til å trykke bøker i hele copyright-perioden. Idag mister et forlag utgivelseseretten når boka går ut av trykk, noe som gir forfattere en mulighet til å ta boka til et annet forlag, publisere den selv eller legge den ut på nettet. Med POD vil en bok for alle praktiske formål alltid være i trykk, og maktbalansen mellom forfattere og forlag kan bli forskjøvet i forfatterens disfavør: man kan bli sittende med et forlag som gjør en elendig markedsføringsjobb feks, uten annen mulighet til å bytte forlegger enn å gå til søksmål. Om dette blir gjennomført i praksis, blir det spennende å se hvordan det forholder seg med den norske standardkontrakten, som også har en klausul om tilbakeføring av rettigheter når bøker ikke lenger er mulige å få tak i.
21/05/2007 at 11:31
Her er et juridisk argument: http://volokh.com/posts/1179719775.shtml
23/05/2007 at 21:31
På den annen side…
Burde de samme regler gjelde for *alle* intellektuelle rettigheter? For eksempel varemerker?
Er det på tide at hvemsomhelst skal få lov til å begynne å selge “Coca Cola” i glassflasker med vridde bølger? Eller “Solo”? Eller fire påsmurte brødskiver under navnet “Kvikk lunch”?
I min samling sære utklipp har jeg en helsides reklame fra National Geographic årgang 1935, for “Unix” – et modulært bokhyllesystem med en modultype (derav navnet). Hvis dette var et reg.trade.mark (jeg vet ikke), burde rettighetshaverne kunne saksøke Bell Labs?
Eller andre typer intellektuell kapital: Hvor lang tid må det gå før andre kan ta i bruk et reklameslagord? “Ikke noe snikksnakk – Lerums hermetikk, takk!” (For yngre lesere: I originalen var det Bjellands hermetikk.)
Hva med ikke-eksisterende slagord: Kan Canon selge et lommekamera som er “Så enkelt at selv mor kan bruke det”? (“Alle” vet at Kodak brukte det i reklamen for de første Instamatic-kameraene på tidlig 60-tall, men ingen har inkassert de 100.000 kronene Kodak har utlovet til den som kan framvise en Kodak-reklame med denne teksten!)
Eller et logo/design: Kan du starte et filmselskap der alle filmene åpner med bildet av en brølende løve?
Eller skiller litteratur seg ut fra annen intellektuell kapital, slik at alle andre typer kan være beskyttet i ubegrenset tid, mens litteratur skal ubetinget være fritt fram for alle etter relativt få år? Hva er det i så fall som definerer “litteratur”?
Fra et annet felt: Musikk. En kjenning av meg har latt TONO inkassere avgiften for bruken av hans musikk. Han er forbannet på at han ikke selv kan gjøre hva som helst med sin musikk da – han kan ikke gi bort rettigheter til bruk gratis til alle de han kjenner. Fra TONOs side ville det bety tap av en inntekt de har basert driften sin på. Å gå utenom TONO, etter å ha gitt TONO styring over avgiftene, blir som å la sin fagforening kjempe fram en minstelønssats, og så selge sin arbeidskraft for under denne satsen – det undergraver hele institusjonen.
Opphavsrett på åndsverk er en tilsvarende institusjon (med lovens beskyttelse), som kan respekteres slik den er kjempet fram av de som har skapt verdiene, eller dem kan undergraves på ulike måter.
Poenget jeg vil ha fram er at det ikke helt sikkert at svaret er fullt så absolutt og entydig som det kan virke som ved første øyekast.
23/05/2007 at 22:03
> litteratur skal ubetinget være fritt fram for
> alle etter relativt få år
Er 70 år etter forfatterens død – jeg gjentar: markene har mesket seg på forfatterens kropp i sju tiår når rettighetene faller i det fri – “relativt få år”? Tør knapt tenke på hva du vil definere som et rimelig antall år… 😉
25/05/2007 at 09:03
Hvorfor skal noe DU har skapt i det hele tatt bli fritt frem for alle? Uansett om det går 5 min eller 70 år, så er produktet det samme, om du har ønsket en spesiell bruksmåte av ditt produkt og har arvinger som skal sikre at dette fortsetter etter man er død, hvorfor er det galt?
Dette handler ikke kun om penger,men om å sikre at ditt produkt faktisk fortsetter si den formen og med de bruksmåter du ønsket. En annen ting er at man kunne blitt tvunget inngå avtaler emd andre etter en viss tid, men ikke slik at det automatisk går i det fri (les: gratis)
25/05/2007 at 12:11
Opphavsmann (jeg antar du ikke er like anonym i din øvrige innholdsproduksjon ;-): Opphavsrett, liksom patentrett, har fra starten av har vært en avveining mellom skaperens rett til en rimelig inntekt (jamfør begrepet “Founder’s Copyright” i den amerikanske grunnloven), og samfunnets behov for fri flyt av informasjon. Gjenbruk eller remiks av eldre innhold utover sitatretten er fundamentet for moderne kunnskaps- og kulturproduksjon, og et frislipp etter en viss tid sikrer dette.
I bytte mot frislippet sørger en rekke samfunn for at opphavsmenn får vilkår som for utenforstående virker urimelige generøse. For å stille et motspørsmål: hvorfor i alle dager skal skattebetalerne via stipender og innkjøpsordninger finansiere produkter som i det store og hele har minimal interesse for den brede offentligheten, men som du og dine etterkommere likevel ønsker å profitere på i all evighet?
Opphavsretten er mer enn jus – den er også en sosial kontrakt. Når den praktiseres på måter som oppfattes som urimelige, vil motparten (konsumentene) ikke lenger føle seg bundet av kontrakten. Jamfør platebransjen.