Jeg var i Trondheim på lørdag og foreleste om det jeg kaller den digitale persona, i betydningen rollene vi påtar oss på nettet. Min forelesning kom rett etter en halvtime med nettskumlifisering fra Datatilsynet, og jeg valgte derfor det motsatte perspektivet, dvs hvilke rasjonelle motiver folk har for å eksponere seg på nettet. Datatilsynet snakket om viktigheten av å slette spor, jeg snakket om verdien av å sette spor. Dagsavisen har snakket med medieforsker Marika Lüders, som også er positiv til sosiale nettsteder, og faktisk mener at Facebook forander ungdoms væremåte:

Ungdommene sier rett ut at de har blitt mer utadvendte og fått større selvsikkerhet av å uttrykke seg gjennom slike medier. For dem som i utgangspunktet er sjenerte og innesluttede, kan det kjennes tryggere å uttrykke seg i slike sammenhenger, hvor de har større kontroll over hvordan de vil framstå.

Morsomt å få bekreftet noe jeg har mistenkt lenge: det er nå engang slik at grensen mellom virtuelt og reelt liv viskes ut. Derfor kan det være vel så skadelig å ikke gi treff når en potensiell arbeidsgiver googler navnet ditt. For en under tretti kan manglende treff fungere som det uforklarlige hullet i CVen ingen ønsker seg. Løsningen er ikke å gjemme seg, slik Datatilsynet ser ut til å tilrå, men å ha et bevisst forhold til hvordan man fremstår i offentligheten. I fremtiden er strategisk kommunikasjon et skolefag, og vi er alle våre egne spinndoktorer.