Akkameien, man rekker knapt å forlate byen før en gammel institusjon legges ned. Via NRK-bloggen Byen i forandring har jeg nettopp lest at Qvist på Drammensveien (jeg nekter å si Ark Qvist i Henrik Ibsens gate) har stengt for godt. Det er mange i bransjen som vil legge skylden på kommersialiseringen og kjedifiseringen de senere årene (her er et eksempel fra Forfatterforeningens doldisnettmagasin Uinnbundet), men i tilfellet Qvist er jeg overbevist om at rotårsaken er amerikansk, begynner på A og har et punktum i navnet.
Som Oslos fremste spesialist på engelskspråklig litteratur var Qvist særlig utsatt da norske bokkjøpere oppdaget nettet, og dessverre virket det ikke som om butikken maktet å tilpasse seg endringene, slik f.eks. Outland har gjort. Jeg vet, for jeg var en av dem som sluttet å stikke innom Drammensveien da jeg oppdaget Amazon. Sorry, Qvist, men dere kunne ikke konkurrere med utvalget, prisene og anbefalingene av bøker på engelsk. Og de norskspråklige bøkene kunne jeg tross alt få alle andre steder.
Vanligvis har jeg et usentimentalt forhold til teknologidrevne endringer. Que sera, sera. Men som bokmenneske har jeg helt spesielle minner fra Qvist. Jeg husker hvor hyggelig og hjelpsom (og pratsom 🙂 amerikanske Pat Shaw kunne være, og ikke minst husker jeg tilbudskjelleren. Der fant jeg mang en perle til en ubegripelig lav pris, og der fikk jeg for første gang øye på boka After Man, som ble en viktig inspirasjonskilde for Neopangea.