For noen dager siden måtte mine foreldre ta det vanskelige valget som dessverre er en del av det å ha ansvaret for kjæledyr: deres svarte labrador Sila var blitt så gammel og syk at det eneste riktige var å la henne få slippe. Sila var en familiehund i alle ordets betydninger. Hun trivdes godt i selskap med dem hun regnet som flokken sin, og følelsen ble i høyeste grad gjengjeldt av tre generasjoner med Newther. Og ikke bare oss: Sila var kjent og kjær for små og store i nabolaget hun bodde i i hele sitt liv, i tillegg til å dukke opp i en rekke av min fars bøker.
Sila (også kjent som “stjernetitteren”, fordi hun likte å hale menneskene sine ut i gråotta under påskudd av et nødvendig ærend, for så å sette seg ned på bakken og se opp) hadde selvsagt en presentasjonsside . Her står det blant annet: “Hvis du noen gang blir invitert på besøk hos Philip er det Sila som møter deg først. Da er det viktig å hilse på riktig måte. Sila gir nemlig alle gjester en sko. Du må dra litt i skoen så Sila får holde igjen. Etter fem minutter med slåssing om skoen lar Sila deg få hilse på resten av familien.” Idag skal vi sykle ut til mine foreldre på Rykkinn i Bærum, og for første gang på over tretten år kommer ikke Sila til å stå der med en sko i munnen. Det kommer til å kjennes rart, tomt og trist.