I debatten om bruken av ordet “hottentott” i Torbjørn Egners “Visen om vesle Hoa” er det åpenbart ett faktum mange debattanter har tungt for å forstå: det er arvingene til en avdød forfatter som har det siste ordet i 70 år etter dødstidspunktet, hvilket i de fleste tilfelle vil si ektefelle, barn eller barnebarn. Folk som jobber med språk og tekst burde kjenne dette grunnprinsippet i opphavsretten som sin egen bukselomme, men isteden kan man oppleve at rådgiver Marit Hovdenak i Språkrådet kommer med uttalelser som denne til Dagbladet.no:

Vi syns nok det går vel langt når et forlag fjerner en sang fra en bok fordi den kan virke støtende.

Nei, nei og atter nei. Rette adressat i denne saken er ikke forlaget men Egner-familien, som forvalter rettighetene til Torbjørn Egners livsverk. Per Egil Hegge, som ellers kan være en oppegående fyr, bommer like stygt når han sammenligner situasjonen med Sovjetunionen. Ikke bare er denne redigeringen av et eldre verk en direkte konsekvens av noe så usovjetisk som privat eiendomsrett (til åndsverk i dette tilfellet), men det er heller intet som tyder på at Egner-familien har igangsatt en kampanje for å utslette den opprinnelige versjonen av sangen, noe som var standardpraksis i Sovjetunionen.
Kaptein Sorte Bill har vært en bestselger gjennom flere tiår, og Vesle Hoa vil leve videre i eldre utgaver i de tusen hjem og landets antikvariater i uoverskuelig fremtid. For dem som fremdeles vil ha ham, vel å merke. Jeg klarer meg godt uten, og syns faktisk Hoa tar seg riktig fint ut på historiens skraphaug sammen med Lille svarte Sambo, golliwogs, minstrel shows, blackface og talløse andre levninger fra en tid da det gikk an å dekke seg bak at man ikke visste bedre. Ordet hottenott har jeg heller intet imot å pensjonere – det har en forhistorie som gjør det like vettugt å bruke det i barnesanger som nigger, guling eller jødetamp. Jamfør denne tidstypiske skildringen av folket som kalte seg selv khoikhoi:

Their native barbarism and idle desert life, together with a wretched ignorance of all virtues, imposes upon their minds every form of vicious pleasure. In faithlessness, inconstancy, lying, cheating, treachery, and infamous concern with every kind of lust they exercise their villany.

Eller som Torbjørn Røe Isaksen påpeker: det handler i tillegg til alt mulig annet også om folkeskikk og respekt for dem om hvem ordene brukes. I dette tilfellet et folkeslag på den andre siden av kloden, men dog.