Det skal så lite til: et øyeblikks uoppmerksomhet, et vindu som står på gløtt, og så er det gjort. Det er i alle fall slik vi tror det skjedde da Linus forsvant for oss igår. Vi hadde gjester, og derfor gikk det litt tid før vi skjønte at han sannsynligvis hadde hoppet ut fra kjøkkenvinduet, ned på balkongen og derfra ut i den svarte vinternatta. Sammen med gjestene begynte vi å gå manngard i nærområdet. Men allverdens roping, risting av krus med tørrfor (en sikker Linusmagnet) og gjennomlysing av busker var fånyttes. Linus var som sunket i jorda, og vi begynte virkelig å bekymre oss for hvordan en kattunge som bare hadde vært innendørs til da, skulle klare seg i møtet med biler, enn si holde varmen i årets kaldeste natt.
Neste naturlige skritt var å sette opp plakater i nabolaget, i håp om at noen hadde tatt ham med inn. Det som talte for den hypotesen, er at Linus er en tillitsfull og menneskekjær fyr. Men vi kunne ikke unngå å legge merke til hvor folketomt det var – det er tross alt romjula. Vi prøvde også å la være å tenke på at Linus ennå ikke er blitt merket (han får ID-brikke om et par uker). Så var det bare å vente på at noen reagerte på plakatene. Det er sikkert unødvendig å legge til at det ble en veldig lang natt. Imorges var vi ute igjen så snart det var lyst nok, og nå utvidet vi søkeradien. Vi gikk så langt som det var realistisk å tro at en skremt katt kunne tenkes å løpe, satte opp flere plakater og spurte alle hundeeiere vi møtte om hundene deres hadde fått ferten av noe. Etter å trasket rundt i kulda i halvannen time uten resultat, gikk vi hjem med synkende hjerte.
For sikkerhets skyld ville Jorunn ta en ekstra runde rundt blokka vår, og etter et minutt kom hun stormende inn med Linus på armen. Hun fant ham liggende på en vinduskarm på baksiden av huset, som om ingenting hadde hendt. Ikke bare virket han tilfreds og rolig, han var også tørr og varm. Med tanke på at minimumstemperaturen var -5, gir dagens mysterium seg selv: hvor var Linus inatt? Dagens gladeste: Jorunn, Eirik og Ada (som har gått rundt i leiligheten og lett etter broren sin, og klaget sårt). Dagens hyggeligste oppgave: å sykle rundt og rive ned de av etterlysningsplakatene som Jorunn ikke fikk med seg. Dagens gjensynsgledefoto finnes på Flickr, selvsagt. Jula er reddet, takket være en usedvanlig smart liten katt. Eller som vår gjest Susan sa igår: “Remember, cats are resourceful.” QED. 😀
28/12/2006 at 12:05
To keep Linus indoors, how about trying a ball-and-chain? But I suppose Linus would find it an exciting new plaything.
28/12/2006 at 12:47
Ojojojoj!
Så bra at han kom seg trygt hjem igjen!
Som tidligere katte-eier, har jeg vært igjennom katt-forsvunnet bekymringen et par ganger, og det er IKKE morsomt.
Tipper det ble masse tvangskosing på Linus etter at han kom hjem.
😀
28/12/2006 at 12:54
I am very glad Linus is home safe and sound after his adventure. Naughty kitten for making us worry so!
28/12/2006 at 12:56
Upon hearing Linus was safely home, our daughter asked if he’d been behind the Christmas tree. Then came her treatise on Ada and Linus: “They are baby kittens. They are so cute. They are very little tiny. Little small. I want to see them!”
We’re glad everything worked out. During the search our little one kept saying, “he’s supposed to be somewhere”. Vague but true. 🙂
28/12/2006 at 13:12
Elisabeth: Det kan du tru! Og så er vi totalt overlykkelige for at vi slipper å fortelle deres mange små og store fans at radarparet var blitt til én…
Susan, Balzac: Thanks ever so for the help, and for putting up with your freaked-out hosts. Brilliant comment from your daughter. She’s free to see them anytime she likes – our door is open. OK, not in the literal sense after this scare, but you get my drift. 🙂
05/01/2007 at 01:42
jeg fikk helt vondt da jeg leste dette. og godt, på slutten. da vi bodde i trondheim hadde vi en terrasse kattene kunne smyge seg ut på og så sprinte ut i verden fra. en kveld snek vår grå katt, jesper, seg forbi min kjære idet han åpnet terrassedøren. før noen av oss rakk å reagere var han sprunget vekk. vi lette i over en time. fortvila og forbanna på oss sjøl. katten var (og er) jo innepus, og vi bodde rett ved en godt trafikkert vei. tårene rant hos både meg og min kjære. så, som ut av intet, kom pusen byksende hjemover! den kom langveis fra og hadde klar retning mot terrassen vår. vi løp dit selv, og møtte den med gledeshyl. jeg tror vi har to slike episoder med den andre katten og, men ikke like “spennende.” alltid nervepirrende når en katt forsvinner. heldigvis finnes det ikke noe å smette ut gjennom der vi bor nå.