Min barndoms aller største helt var på besøk i Oslo igår, og jeg var så heldig å bli invitert for å dekke saken for VG. Jeg hadde bare et par timer til å skrive mine personlige betraktninger rundt begivenheten, men resultatet ble OK nok til at det står på trykk i dagens papirutgave:
Jeg har lest utallige skildringer av det døde månelandskapet, så grått at det ofte bare er emblemene på astronautdraktene som avslører at bildene ikke er tatt med svart-hvitt-film. Men det er når Neil Armstrong forteller at månestøvet lukter som en våt peis, at det treffer meg som et knyttneveslag i magen: Månen er et sted, for svingende, og denne mannen har vært der!
Av og til er det veldig tilfredsstillende å være frilansskribent. 🙂
05/11/2006 at 07:21
I sommer leste jeg Johan Harstads “Buzz Aldrin. Hvor ble det av deg i alt mylderet”, og lurer virkelig på om fascinasjonen for verdensrommet er en typisk gutte-greie. Jeg så også Armstrong gjøre sitt berømte “step”, men han ble aldri noen helt for meg av den grunn. En kan bli fristet til å la freudianske metaforer gå amok i denne eksplosive ekstremsporten som romfart trygt kan beskrives som, men det overlater jeg til andre. Uansett er det fascinerende at det fremdeles finnes barndomshelter – for noen. Og da er det kanskje bare min egen misunnelse som ble avslørt her 🙂
05/11/2006 at 21:32
Jeg tenkte også på dette med våt peis. Trodde det var litt usannsynlig at det skulle lukte noe som helst på månen egentlig, men når en av de få som har førstehånds kjennskap til det bøyer jeg meg selvsagt for det.
05/11/2006 at 21:37
Jeg har også tidligere hørt at verdensrommet lukter brent eller noe sånt (bla. har visst hun som blogget fra verdensrommet skrevet det). Men hvordan kan disse folka lukte tingene der ute når de er inne i sine, forhåpentligvis totalt gass-tette drakter?
06/11/2006 at 18:47
Veldig fin artikkel i VG! Men det man sitter igjen og lurer på er… hvordan er det mulig å LUKTE en knusktørr ørken gjennom en sånn månehjelm!?
08/11/2006 at 13:27
Ah, nødvendig med en oppklaring her, skjønner jeg. Lukten av månestøv kjente astronautene først da de kom inn i månelandingsfartøyet og tok av seg hjelmene. Støvet, som er meget finkornet og i tillegg ladd med statisk elektrisitet, festet seg i alle kriker og kroker på draktene. Det var såpass mye av det i landingsfartøyet at NASA fryktet for helsekonsekvensene (ikke sunt å puste inn finkornet støv).
Finkornet støv regnes også som en av de største utfordringene astronauter på Mars vil møte. Det er ikke vanskelig å se for seg hvor mye skade jernholdig (og dermed elektrisk ledende) støv kan gjøre når det først trekkes inn i baseområdet og kommer inn i alskens mekanikk.
12/11/2006 at 21:31
Som du var inne på da vi møttes i konserthuset så var det en utfordring å komme i kontakt med Neil Armstrong. Mot alle odds fikk jeg overlevert “tuning the diamonds” til ham da han reiste, og er spent på om han lar høre fra seg. Ser også frem til å høre dine eventuelle betraktninger dersom du får lest boken 🙂